ÅRENE 1982 - 1986
Da Karuss ble lagt på is - pga. militærtjeneste, manglende spilleoppdrag samt et ønske om å komme seg opp på en scene forran folk - tok vi kontakt med en franskmann(Jean Richard Bar) som ganske nylig var kommet til Tromsø. Han var en flink el-gitarist og hadde allerede spillt flere år i Paris i forskjelige band.
Maratone - bandet Richard spilte i - hadde behov for ny besetning og Trond og jeg meldte vår interesse høsten 1982. Richard og bassisten Per Walter Hansen fra Kvaløya, hadde allerede kontroll på infrastrukturen til det nye bandet. Mixepult, forsterkere, PA og monitorer samt bandbuss(Fiat Sonic varebil) var tilgjengelig. Dette gjorde det enkelt å komme igang. Kun personlige instrumenter var nødvendig.
For min del var det bare snakk om investering i en god mikrofon siden jeg i utgangspunktet kun skulle være vokalist. Å det ble en dynamisk Shure SM58 som var den mest brukte for vokalister på scenen. Mikrofonen som ble lansert i 1966 er like populær i dag. Trond tok med sin 12 strenger Yamaha gitar og sin sangmikrofon. Da vi kom på vår første øving i oktober 1982 - i yttergangen på det gamle festhuset på kvaløysletta - traff vi 2 andre bandmedlemmer. Rolf Harald Yttervik - bandets nye trommis var da 21 år og akurat ferdig med militæret. Han hadde tilfeldigvis vært innom Richard som jobbet på Tonofoto(byens største og beste musikkforretning) for å kjøpe nye trommestikker. Richard spurte da om han spillte sammen med noen. Det gjorde han ikke. Han hadde spillt flere år i korps. "Men, da kan du jo komme å prøvespille sammen med oss i Maratone?"
Det andre medlemmet - Bjørn "Worse" Pedersen - var litt eldre enn oss og satt bak et svart el-piano og et rocke-orgel med Leslie. Han hadde allerede vært en del av Tromsøs rocke-miljø i flere år. Litt skummelt å skulle prøvespille sammen med folk som virket mye mer erfarne enn meg selv.
Det var kaldt i gangen. Ute var det oktober og temperaturen var nede under null. Det viste seg at vi hadde leid yttergangen for en billig penge fordi hovedsalen ville være alt for kostbar å varme opp. Det var trangt og vi fikk så vidt plass for alt utstyret. Jeg koblet mikrofonen til miksepulten.
Richard sa - "Dersom dette går bra har vi første spllejobb om tre uker på Slåttnes ungdomshus." Det ble stille et øyeblikk. Kun 3 uker med øving hørtes veldig lite ut. Og han pratet allerede uforskammet bra norsk etter bare 2 år i Norge. "Vi kommer til å behøve ca. 40 låter til den jobben. Og de fleste av låtene har Per Walter og jeg allerede øvd inn og spilt i det gamle bandet. Men vi må finne ut hvilken toneart som passer Bjørnars stemme." Jeg ble svett i det kalde rommet. Ville jeg svare til forventningene?
Etter flere år i Tromsø Domkor visste jeg at min stemme var en type bass bariton (mellom bass og tenor). Et stemmeleie som passer bra til viser og korsang, men som ikke var like bra for rock og popmusikk fordi en stemme i et lavt register ikke har samme gjennomslag når musikken rundt har mye trøkk. Det betydde at jeg måtte synge i den øvre delen av mitt register hele tiden. Trodde jeg ...
"Når jeg lager musikk og spiller musikk hjemme havner jeg ofte i G-dur eller i nærheten. Men det kommer jo mye an på selve melodilinja også. Så lenge den ikke går så alt for høyt kan vi prøve A-dur også." Vi prøvde oss frem og fant fort hvike dur de forskjelige låtene burde gå i. Og jeg måtte skaffe alt av tekster til hver låt. Trond og Bjørn måtte også finne sin plass i hver låt . Men med så pass mange låta på bordet og bare 3 uker til første spillejobb, kunne vi ikke bruke for mye tid på hver låts arr. Det måtte vi ta igjen senere.
Det var ikke så enkelt å finne tekster til de låtene vi skulle spille på tidlig åttitall. En hel del av disse var trad låter tilbake fra 60 og 70 tallet. Resten var poplåter fra den tida vi var inne i. Og jeg hadde nødvendigvis ikke LP eller kassett med alle disse låtene på. Da måtte jeg først finne noen som enten hadde LP, spolebånd eller kassett med disse artistene og kopiere de nødvendige sporene. Deretter var det å sette seg ned å lytte og skrive ned tekstene for hånd. Å når teksten var på engelsk var det ofte vanskelig å høre hva som ble sunget. En hel del var derfor det vi trodde ble sagt. Men for det meste ble det ganske riktig. Men dette tok mye tid siden ingenting var digitalt, og man måtte spole eller flytte pickup frem og tilbake hele tiden for å høre teksten. Noen tekster var trykket på LP´ens platecover. Noe fikk jeg også fra de tidligere vokalistene i bandet og til sist hadde jeg alle de 40 låtene i en ringperm ...
Vi øvde flere ganger i uka om ettermiddagene og store deler av de helgene som var til rådighet. Richard hadde med seg mye erfaring fra spilling i Paris og var tydelig en veldig disiplinert musiker. Alt var tima og tilrettelagt - som Egon Olsen ville sagt - forran hver øving. Og vi lot oss lede siden vi var de med minst erfaring. Vi måtte jo bli ferdig til spillinga på Slåttnes.
Det var mye å lære. Ikke bare melodier, tekster og sanger, men også å forstå hvordan utstyret fungerte. Hele oppsettet på denne tiden var jo analogt og digitalt var et ord vi enda ikke kjente til. Instrumenter og PA-utstyr var kostbart, men helt nødvendig for de 6 unge musikerne i nye Maratone som planla å finansiere alt gjennom lokale spillejobber.
Richard jobbet på denne tiden på Tonofoto som var den beste musikkbutikken i byen. Han hadde ansvar for instrumenter og annet PA-utstyr. Noe som gjorde det mye enklere å få tak i akurat det vi hadde behov for. Alt av forsterkere, høytalere, lydmikser, instrumenter, kabler, mikrofoner, stativer osv. ble derfor kjøpt gjennom han. Men en hel del av dette hadde allerede Per Walter og han fra det gamle bandet.
Men det var uten tvil en stor fordel at Richard til daglig jobbet med lyd og utstyr og hadde gode kontakter innenfor musikkbransjen. Han klarte derfor å skaffe oss gode tilbud på nytt utstyr og visste hva som var det beste til enhver tid. Jeg visste jo ingenting om PA og miksere på denne tiden. Hadde nok med å plugge mikrofonledninga i riktig input på mikseren. "Var det input 2 eller 3 eller ... ?" Det å stille sanglyden måtte andre ta seg av siden det ble påvirket av flere valg. Kommer tilbake til det senere.
Nå var det full fokus mot den første spillinga på Slåttnes. Jeg kjente på nervøsiteten etterhvert som datoen nærmet seg og jeg følte at jeg enda hadde milevis igjen før jeg var på plass. Syntes Richard og Per Walter tok alt for lett på det. Vi hadde jo enda flere partier i forskjellige låter som "haltet" og var langt fra perfekte. Og hva om det fører til enda mer kaos fordi vi er nervøse? Vi skal jo på en betalt jobb. Å da regner folk med å få god valuta for pengene.
Jeg er bygutt og hadde lite forhold til bygdefester på denne tiden. Husker kun en gang at noen venner dro meg med til festhuset på Kvaløysletta. Da måtte vi ta ferge over til Kvaløya og det føltes ganske unødvendig å måtte stresse så mye for å komme seg på fest. Da var det mye enklere å feste på bysida.
Dette var derfor første gang jeg hadde vært innom festlokalet på Slåttnes. Vi ankom huset en kald høstkveld etter å ha pakket alt utstyret i Per Walter´s Fiat varebil. Jeg mener å huske at vi ankom fredag ettermiddag for å sette opp utstyret og øve litt før festen lørdag kveld. Og det var mye utstyr som skulle på plass. På øving hadde vi kun benyttet små personlige forsterkere og høytalere koblet til mikseren. Nå skulle det tunge utstyret på plass.
På denne tiden var høytalerne kjempetunge pga store magneter og høytalerkasser på flere kubikk. Spesielt store var "buinnkassan" som ofte inneholdt 18" høytalere, og oppå stod søyler for mellomtone og til sist en tweeter på toppen. Alle disse hadde delefilter innebygget som fordelte lyden mellom bunn, mellomtone og topp. Det var ofte et slit å få disse tingene på plass når vi skulle gjennom smale dører og opp trapper i flere etasjer. En spilling var ofte som en lang treningsøkt som startet med flere timers kjøring påfulgt av masse bæring. Så skulle alt rigges og testes. Deretter litt øving og lydprøving. En kopp kaffe eller to mens vi ventet på publikum. Så fulgte 4 økter av ca. tre kvarter med spilling. En kopp kaffe og en røyk. Så var det å starte nedrigging. Alt skulle på sin plass og det var ingen rom for feil. Alt MÅTTE være der ved neste spilling. For å få plass i bilen måtte hver del ha sin plass. Hvor, lærte vi etterhvert. Men i begynnelsen fikk vi bare lov å bære og Per Walter måtte stable. Til sist gikk endelig turen hjem sent på natta. Og ofte var vi ikke hjemme før i grålysninga søndag morgen. Men så hadde vi jo tjent 300 - 400 kroner ...
Hvor resten ble av? Det gikk til å betale utgifter på utstyr, bandbuss, drivstoff og ferger. Den beste betalinga fikk vi fra publikum når de bekreftet at de likte musikken vår. Ingenting kunne måle seg med det. Da var penger uviktig. Selv om vi bare spillte for 200 mennesker på et bygdehus. Vi var midt i tyveårene og hungret etter å være populære.
Klokken var tre på ettermiddagen og jeg sto forran speilet på badet. Hva skulle jeg ta på meg? Er jeg en rocker eller er jeg en pop-artist eller ...? Repertoaret vårt inneholdt jo alt mulig av sjangere og tidsepoker. Fra Pink Floyd´s "Another brick in the wall" til Evert Taub´s "Dansen på Sunnanön". Hmmmm ... Jeans og T-skjorte burde funke uansett. Vi skal jo bare på bygdefest. Jeg tok med tekstboka, stativet og mikrofonen og satset på det beste.
Det var litt amper stemning før vi skulle begynne første låt. Alle var nervøse for hvordan dette ville gå. Men alt var testet og utstyret fungerte perfekt. Rolf satt bak trommene og ventet på signal fra Richard for å telle opp. Han hadde en viktig jobb siden litt for fort eller litt for sakte ofte kan ødelegge stemninga i en låt. Riktig tempo er også viktig for å få folk til å trives på dansegulvet. Det må swinge, men ikke så fort at folk ikke klarer å følge med. Å så blir jo enkelte litt beruset etter hvert! Du har kanskje hørt historia om danseparet som utpå kvelden fauk utafor dansgulvet i en heftig høyreswing og havna på rygg nedenfor scenen. Da sjangla kavaleren sæ opp på scenen til musikerne og sa "Korsjen i fan e det dokker spelle guta?!!" Så her må man passe sæ! Å på bygda e dem ikkje skåren for tungebåndet.
En, to, tre, fir - opptakta kom fra highaten tel Rolf og vi var i gang. Heldigvis hadde både jeg og Trond sunget mye sammen tidligere. Det gjorde det hele mye enklere. Trond var god til å legge på ekstra stemmer og det gjorde det hele mye tryggere. Vi var et av de dansebandene på denne tiden som gjorde mest ut av stemmebruk. Helst trestemt om det passet. Og Trond brakte hele tiden temaet på banen når det var låter med fine refreng. "Kanskje æ kain legge på en falsett her eller ...?" Å det gjorde han.
Men her var det snakk om litt mer enn bare flerstemt sang og fine låter. Den som stod fremst på scenen måtte også ha en attitude som var fremoverlent mot publikum og som snakket med dem og fikk dem med "på dansen". Akurat det, var litt skremmende fordi jeg visste at folk ville kreve kommunikasjon med oss på scenen. Bandet hadde fått flere nye fjes og vi kjente nesten ingen i salen. I min jobb som kundekonsulent og markedskonsulent i Fiskernes Bank hadde jeg lært at det er viktig å finne noen personer blant dem du snakker til som gir positive tilbakemeldinger i form av blikk og smil. Det funket.
Jeg oppdaget også at stemmen bar mye bedre enn jeg først hadde trodd. Vel var jeg fremdeles bariton, og hadde en litt mørk stemme, men nivået i sangen kunne likevel justeres ved å bruke mikrofonen riktig. Ved å legge hode litt på siden kunne jeg la luftstrømmen går forbi og likevel synge helt innpå mikken. Men samtidig måtte man passe seg for ikke å skape feedback om nivået på mikrofonen var høyt. En hårfin balansegang med andre ord.
"Well she was just seventeen, you know what I mean, and the way she looked was ..." Det var kjempegøy å synge forran et publikum på rundt 200 personer. Å Trond la på fine andrestemmer som fikk det hele til å høres kjempebra ut. Faktisk mye bedre enn på øving siden vi nå også hadde ekkomaskin og monitorer som sendte mye av lydopplevelsen tilbake til oss. Kor bra. Dette var mye bedre enn forventet og jeg følte at alt av nervøsitet fordampet i det fine samspillet. Jeg kikket bort på de andre gutta og så at alle hadde det bra. Richard spillte kjempetøff sologitar med masse vreng, og jeg følte meg stolt av å være en del av denne gjengen. Det skjedde noe på denne første spillejobben. Vi smeltet liksom sammen til en komplett enhet som om vi var en blekksprut med seks armer. Jeg merket meg også at det var publikum som fikk oss til å skjerpe oss, slik at passasjer i musikken som hadde vært vanskelig på øving nå gikk kjempebra. Det var en ny og viktig opplevelse. Publikum kunne løfte oss frem og gjøre oss bedre.
Selvsagt gjorde vi noen feil, men på bygdefest på Kvaløya i 1982 var det ingen som brydde seg. Sansynligvis var det ingen som la merke til det heller. Så lenge publikum kunne danse, synge med og ha det gøy var alle fornøyde og vi var i ferd med å bli kjent med en herlig bygdekultur som desverre aldri vil komme tilbake. Bygdefesten var en viktig del av det sosiale livet på bygda. Der fikk man vite nytt om alt og alle og der kunne man ta rundt ei jente og danse langt inn i natta. På bordene sto det flasker med øl, brennevin og heimbrent og ingen brydde seg videre med det. Noen blei selvfølgelig stupfulle, men det skjer jo i dag også. Det var uformelt, hyggelig og veldig, veldig sosialt! "Hei! E det du som hete Bjørnar?" 2 stk. just seventeen stod fnisende ved siden av bordet vårt. "Dokker va kjempegod tel å spelle. Vi skal på fest tel han Ketil - har dokker løst tel å være med?" Som 27 årig bandmedlem kunne jeg velge i to retninger. Det vil si både nedover og oppover innenfor en radius av ca. 10 år. Men her var Richard nådeløs. "Nei, ingen skal på fest no!" "Vi skal pakke ned utstyret og komme oss hjem" "Det spørs jo korsjen utstyr du tenke på da" va det noen som prøvde seg på. 2 timer etter at alle var dratt hjem og festen var slutt pakket vi fremdeles. Så bar det hjemover med mange gode nye minner i bagasjen.
På denne tiden var bygdefestene så mange og viktige at de forskjellige arrangørene voktet hverandre nøye for å finne lønnsomme helger å arrangere fester på. Mange lokale idrettslag og aktiviteter ble finansiert gjennom inntekter fra bygdefestene. På Kvaløya var det i hovedsak 6 steder man kunne spille. Disse var Kvaløysletta, Straumsbukta, Brendsholmen, Hillesøy, Skullsfjord og Kattford(Sjøtun). Og av og til var det fester på opptil 3 steder samtidig. Da kunne det hende at enkelte av disse gikk i minus på inntektene. Og da var det hvilket band som var mest populært som bestemte inntekten eller tapet. Vi måtte derfor hele tiden prøve å gjøre en best mulig jobb i et landskap som kunne endre seg fra sol og fint vær til snøstorm i løpet av noen timer. Det å komme for seint eller avlyse spilinger var ikke aktuelt for noen parter. Vi lærte derfor mye om samhold og det å være pliktoppfyllende i denne perioden. 40 i feber og brukket ribbein var derfor ikke god nok grunn til ikke å møte opp. Men vi tok vare på hverandre og prøvde etter beste evne å gjøre jobben så skånsom som mulig for den som var syk.
Bygdefestene på 1980 tallet var også viktig for unge musikere som hadde lyst til å prøve seg som artister. Det var derfor mange flere aktive band på den tiden enn i dag.(Større band fra Tromsø var Pub Walkers, Wright, Zakalin, Barokk, Beat Coats, Scan American Band og Maratone i tillegg til flere mindre grupper) Det å spille i band ble for meg en svært lærerik opplevelse som skulle prege mye av min tenkemåte i andre sammenhenger. Det viktigste var likevel det å lære å kommunisere med et levende publikum musikalsk og mentalt. Det kan man kun lære ved å stå på en scene. Det kan vanskelig læres via YouTube.
BUSSEN OG INSTRUMENTENE
Maratone spilte også på utesteder i Tromsø og på hoteller og campingplasser rundt om i fylket. Vi spillte på Pasific i Skippergata under karnevallet i 1983. Pasific som ble drevet av Egil "Gille" Larsen, var i flere år Tromsø´s viktigste uteplass for levende musikk. Her kunne man treffe artister som Ottar Big Hand, Caludia Scott, Bjøro Haaland, Unit Five, Banana Airlines osv. Egil som var sjømann og hadde reist mye i USA var også country-vokalist i Scan American Band. Karnevallet i Tromsø var en kjempeartig opplevelse med masse feststemte folk i karnevallsutstyr ei hel langhelg i slutten av juni.
Amadeus diskotek på Bardufoss hotell var regelmessig besøkt, og vi spillte mange ganger til dans på Målselvfossen camping, både på den øvre og nedre campingplassen. Ringvassøya, Senja, Vannøya og Reinøya fikk også besøk av Maratone med jevne mellomrom. Det første spilleåret hadde vi mye utgifter på utstyret og måtte derfor ta alt vi kunne av jobber. Det første året spilte vi ca 45 helger av året. Å flere var da fredag og lørdag spillinger. I tillegg måtte vi øve for å holde repertoaret oppdatert. Et hektisk artistliv i helgene i tillegg til full jobb i ukedagene. Ofte våknet vi ikke helt til liv før på onsdag. Og da var det kanskje fordi vi spilte på Pasific om kveden.
Bandbussen(Fiaten) ble fort for liten og vi måtte finne et annet kjøretøy. En lørdag vi var på vei til spillejobb stoppet vi på Vollan for å kjøpe noe å spise på gatekjøkkenet. Vi satt trangt og en bedre løsning var viktig for lengre turer. Trond gikk ut for å handle og på veien kom han i prat med en eldre herre som kjørte en turbuss fra området. "Du har´kje en buss tel oss også"- spurte han mest på fleip. "Vi sett som sild i tomat i den bandbussen ..." "Ja, det kain vel heinde det" svarte gubben. "Æ har en gammel buss tel salgs nede i Rossfjorden. Dein kain dokker få kjøpe ..." Trond og Per Walter hadde allerede vært en tur i Oslo for å se på en buss der, men var blitt lurt bort og måtte returnere hjem uten buss. Men denne gangen hadde vi hellet med oss og fant endelig et kjøretøy som kunne benyttes uten at det ble for dyrt. Men den var stor og tung. Så stor at den ikke lot seg kjøre med vanlig sertifikat opp til 7.5 tonn. Men det løste vi ved at en kompis av Trond kjørte bussen fra Rossfjorden til Tromsø. Deretter fjernet vi et fjærblad på hver side av bakhjulene. Dette førte til at lasteevnen til bussen ble redusert så mye at vi kunne kjøre den med vanlig sertifikat opp til 7.5 tonn.(Noe veldig mange hadde på den tiden) HURRAHH! Vi kjørte bussen inn på det bilverkstedet hvor Per Walter jobbet. I løpet av ei helg og litt til hadde vi bygget den om. Seter ble tatt ut, de bakre vinduene ble blendet med stålplater, en forsterket skillevegg ble satt opp for å kunne oppbevare og sikre utstyret, bussen ble malt blå og en ny sidedør til utstyrsrommet satt inn/produsert. Og det hele kom på under 15.000,- kroner. Fantastisk ...!
Tidligere eier av bussen var Simon Andreassen og deretter hans sønn Jon Andreassen. Det viste seg så at Simon var bestefar til Ellen Randi som jeg var sammen med på den tiden. Merkelig hvordan ting kan henge sammen. Bussen som var en svensk produsert Volvo B-61505 med høyreratt var fra 1963 og hadde fått ettermontert 2 speed gear system. Den hadde i utgangspunktet bare 5 gear, men med 2 speed løsningen fikk den 10. Det morsomme med det var at den samtidig fikk 2 gear bakover. Bussen hadde gått som skolebuss i Rossfjorden, men hadde tidligere vært eid av Tromsbuss. Ombyggingen ble godkjent av biltilsynet og vi tok den i bruk senhøsten 1983. Registringsnummert den fikk var ZE-15602. Og med vinden i ryggen, slett vei og full last kunne vi nå dundre avgårde langs landeveien i opp til 90 km i timen! Men den var vanskelig i bytrafikken siden den ikke hadde servo på rattet. Den MÅTTE være i bevegelse for at hjulene skulle kunne svinges. Og av og til måtte vi være to for å klare å vri rattet.
Det hører med til historien at da vi hadde satt bussen i stand og skulle kjøre den ned til Biltilsynet på Håpet valgte Per Walter å kjøre den ned dagen før. Da han kom ned dit neste dag ble han spurt om han hadde lastebilsertifikat. "Neeeei, det har æ ikkje ..." Per Walter va litt usikker på hvorfor han spurte om det. Han på biltilsynet sa da at - Du vesste jo at bussen enda ikkje va nedregistrert da du kjørte den hit. Å om den ikkje blir godkjent for vanlig sertifikat opp til 7,5 tonn har du et problem! Bussen ble godkjent med totalvekt 7.490 kilo så det holdt akurat!! :)
Det eneste problemet vi nå hadde var hvor vi skulle gjøre av dette monsteret av et kjøretøy på over 10 meter. Den var jo fullpakket med dyrt utstyr og kunne ikke parkeres hvorsomhelst. Høsten 1983 sto den parkert langs med huset vårt i Gulengveien 52 før garasjen ble bygget. Men når vinteren kom for fullt måtte den flyttes til et mer egnet sted. Da ble dens nye hjem hos Per Walter på gården der han bodde på Kvaløysletta. Noe som var naturlig siden den var registrert i hans navn og han var hovedsjåfør.
Selv om vi ikke haddde de største og tyngste bunnkassene var det høytalerne som tok mest plass. To høytalerkasser på hver side av scenen samt 5 monitorhøytalere innover ga god lyd. For det meste ble det benyttet høytalere fra Carlsbro. Miksebordet var en Studiomaster med 16 kanaler. Dette var godt PA utstyr som kostet mye på den tiden. Forsterkerne var 2 stk. Roland 2 x 250W ut og 1 QSK monitorforsterker 2 x 240W inn. Det høres kanskje lite ut, men dette var ekte watt og vi presset dem normalt aldri over 80%. Forskjellen på den analoge og den digitale lyden er jo at den analoge forandrer karakter når den øker i nivå/volum. Derfor er det nødvendig å alltid ha et godt stabilt signal inn på miksepulten. Helst skulle det være så hot at inputlyset(gain) av og til gikk litt i rødt. Da var signalet optimalt og kunne justeres/rutes videre av kanalens EQ, effekter og nivå til Main out og Monitor out. Et for "slappt" signal inn manglet innhold og dynamikk. På den tiden var det vanlig med en personlig gitar- og bassforsterker som så ble mikket opp og sendt videre til miksepulten. Det gav en bedre lydopplevelse for gitaristen og bassisten på scenen, samtidig som egenskapene til forsterkerne ble ivaretatt. Hvert bandmedlem var imidlertid helt avhengig av god monitor(lytting) på sin egen spilling/sang når lydnivået ut i salen økte. Det vanskeligste ble da å finne en balanse på scenen som gjorde at vi fikk en god samlet opplevelse av det vi gjorde, samtidig som hver kunne høre sitt instrument godt nok. Men dersom lydnivået på scenen ble så høyt at mikrofonene fanget opp lyden direkte kunne vi få voldsom feedback. En plutselig hylende lyd som ikke gav seg før nivået ble skrudd kraftig ned. Idag benyttes tråløs in-ear monitor som sender lyden direkte til en øre-høytaler. Dette gir hver musiker et tilpasset lydbilde og demper støyen fra omgivelsene. En mye bedre og tryggere løsning enn monitorhøytalere på scenen. Ikke rart mange musikere ble plaget med tinnitus på den tiden.
Når det gjaldt de personlige instrumentene hadde jeg kun en mikrofon samt en del perkusjonsinstrumenter i starten. Det føltes litt nakent å ikke ha noe å holde på med når andre sang å da var en tambourin en fin løsning. Etter hver kjøpte jeg også claves, en cabasa, guiro og marakas for å kunne variere litt. Latino rytmer var veldig inn i en periode i karnevalstiden på 80 tallet. Senere da Per Walter forlot gruppa(1984) måtte Trond spille bass og da kunne jeg hente frem min akustiske Yamaha gitar(FG-365 SII) laget i Taiwan med ettermontert bridge pickup. Ca. samtidig kjøpte jeg en Fender Stratocaster japansk modell fra 1982 som jeg fremdeles har. Samt en Fender Studio Lead 125w combo solid state forsterker og en SuperChorus fra BOSS(CE-300) for å skape bredde i lyden. Per Walter hadde en fantastisk Fender Jassbass produsert i 1965 som ble koblet direkte til miksepulten. En ekte amerikansk modell som han fikk kjøpe av den kjente tromsøbassisten Kjell Svendsen. Like før jeg skulle skrive dette fikk jeg vite at Kjell Svendsen hadde kjøpt bassen tilbake fra Per Walter. De hadde nemlig en avtale om at han skulle ha førsterett på den. Til hvilken pris vet jeg ikke! Men dette er en ettertraktet bassgitar av høy kvalitet.
Richard kjøpte i 1980 en meget god japansk produsert Tokai Telecaster gitar som han benyttet mesteparten av tiden i Maratone. Det kan man høre på opptakene selv om disse desverre er mye skadet av elde. Vi hadde en mye bedre lyd på spillejobb enn det en gammel kassett kan gjengi. Bare så synd at vi aldri tenkte litt lenger og gjorde noen gode opptak bare for opptakenes skyld. Alle opptak er tappet direkte fra miksepulten på spilling og aldri tilrettelagt for å gjengi lyden av hvert instrument best mulig. Etterbehandling er derfor nesten umulig. Men Richards fete gitarlyd var viden kjent og han benyttet en 60w Marshall stereo rørforsterker med twin 12" høytalere til det. Men helt plutselig en vakker lørdag i april 1984 stillte Richard med en Roland Juno 106 på scenen på Pasific. Han hadde da øvet i det skjulte på den nye synthen og ville teste den ut. Juno 106 var en spennende synth, men hadde ikke de lydene Richard ønsket og da Roland lanserte sin JX-8p med 6 toners polyfoni i begynnelsen av 1985 ble den byttet ut.
Trond måtte ganske plutselig bli bassist i Maratone etter at Per Walter plutselig ble kapret av ei flott dame i 1984 som stakk av med han. Å han sa selvfølgelig ikke nei til det tullingen. Og Trond fikk da en desto brattere lærekurve og måtte være spilleklar i løpet av få øvinger. Men det gikk kjempebra og Trond ble fort en stabil og stødig bassist. Han hadde jo tatt i en bassgitar før, men aldri i samme grad som no. En ny Westone Quantum bassgitar kom også på plass i 1984 og den var sort, headless, slim og veldig moderne og passet Trond veldig bra. Lyden var upåklagelig å Trond likte å leke med tonene på bassen slik at de støttet sangen og koringen. I tillegg måtte han overta jobben som hovedsjåfør på bandbussen.
Rolf som på den tiden kjørte varebil i Tromsø var glad for å slippe å kjøre i helgene også. En betydelig del av bussens utstyrsrom var satt av til trommer. Et Pearl akustisk slagverk med trommer pakket i egne transportkasser pluss 4 stk Sennheizer tromme-mikrofoner, symbaler og stativer. Det tar tid å montere og lydsjekke trommer siden disse tar mye plass på scenen og har så høy egenlyd. I små rom behøver man derfor lite påvirking av trommelyden mens de større rommene kan være vanskelig "å temme" med tanke på akustikk og form. Trommelyden måtte derfor hovedsaklig mikses med tanke på de som var på dansegulvet og nærme scenen. Av og til var rommene så lange at vi fikk et forsinket ekko tilbake på scenen av skarptrommslagene. Noe som bedret seg når salen fyltes med folk.
Lyden av hver tromme ble panorert slik at skarp og basstromme var i center mens tammer og symbaler gikk fra side til side i lydbildet. Det gjorde trommene mer levende og dynamisk. Det var også viktig at bassgitaren og basstromma jobbet godt sammen i bunnen av musikken. Rolf prøvde senere et digitalt synth trommesett fra Roland. Dette var enklere å lydmikse siden det var uten egenlyd, men trommepaddene på denne tiden var ikke så følsom som Rolf ønsket og han byttet det derfor ut med et nytt Pearl trommesett. Rolands synth trommer var i bruk på låten "Japper dapp"
Bjørn Olav - eller Worse - som han ble kalt av mange, tok også opp mye plass i utstyrsrommet med sin med PG 200 programmer module, , sitt og sitt . Dette var jo i en tidlig periode i synthens historie og mye var fremdeles analogt. Husker godt en spillejobb i Skibotn på Svingen café i slutten av november i bitende kulde. Det var sikkert ned mot 25 kuldegrader da vi tok inn utsyret og gjorde det klart for lydsjekk. Gitarene var stemt og Rolf telte opp. Det startet bra, men da Bjørn kom inn på keyboard var han langt utafor den duren vi spilte i. Det viste seg da at siden keyboardet hadde ligget i sprengkulde over lang tid hadde komponenter i synthen endret karakter og vi måtte vente over en time etter at instrumentene var kommet inn, før synthen hadde stabilisert seg.
Ellers husker jeg Bjørn(som hadde studert elektronikk ved Breivika videregående)liggende på et rullebrett, et slik som benyttes av bilmekanikere under biler, når han måtte rulle inn under el-pianoet med loddebolt for å fikse ting fra undersiden. Med både orgel, el-piano og en leslie av eldre modell måtte han være delvis servicetekniker for å holde ting i stand. Men med disse keyboardene bak klarte vi å lage det soundet som både 60, 70 og 80 tallet krevde. Husker også de lange filosofiske samtalene med Bjørn på bussen hjem fra hvorsomhelst mang en sen vinter- og sommernatt.
Når det gjelder effekter som vi benyttet endret det seg mye i løpet av de årene vi spilte sammen. Rett og slett fordi vi var inne i en periode hvor det digitale begynte å ta form og bli bedre. I begynnelsen var samplingsraten og bitraten for lav til å kunne erstatte det analoge. Men etter hvert kom det bedre og bedre enheter. Da vi startet hadde vi kun en analog båndekko maskin til gitar og sang. Det var en En maskin som også i dag benyttes og som var regnet som den beste i sin klasse. En slik maskin fungerer ved at man tar opp lyden og sender den tilbake i sekvenser. Senere fikk vi en digital maskin for ekko og romklang. Husker ikke hva den het, men den var blå på farge, 3u høy og passet i racket. Om noen kjenner den igjen fra bildene vil jeg gjerne ha beskjed.
Da jeg startet å spille i Maratone haddde jeg ikke sett så mye av områdene rundt Tromsø. Å reise rundt i en bandbuss på denne måten åpnet opp for mange fantstiske naturopplevelser jeg/vi ellers aldri vill fått. Siden vi reiste 2 ganger pr. døgn - til på ettermiddagen og fra på natta - fikk vi med oss både solnedganger og soloppganger. Vi reiste mellom fjellene på Senja, langs fjordene i Lyngen, med ferge til Vannøya, Reinøya og Rebbenesøya. Gjennom en skog med høstfarga ned mot de store slettene før Brendsholmen fulle av hvit myrull, i midnattsol gjennom Grøtfjorden på Kvaløya, langs isskulptura i berget på vinteren eller langs ei irrgrønn eng full av gule smørblomster på forsommeren. Å alt dette så vi i alle typer vær og lys. Vi var heldige!
Den største utfordringen med å reise rundt og spille i mange typer lokaler var at akustikken var så forskjellig. I dag er det mulig å la miksebordet huske alle innstillinger for hvert sted man spiller. Det kunne man ikke på 80 tallet. Vi måtte skru oss på plass for hver gang.(16 kanaler x 6 valg = 72 innstillinger) Vi fikk en hel del erfaring med dette etterhvert som vi reiste rundt, men det var umulig å huske så mange innstillinger uten å kunne ta bilde av mikseren. Å vi hadde jo ingen mobil vi kunne lagre det på heller. Til sist kjøpte Per Walter et proffsystem som kunne sende ut pink noise i festlokalet. I en pink noise lyd er alle frekvensene i lyden(bass, diskant, mellomtone) på et tilnærmet likt nivå. Ved å plassere en mikrofon i den delen av rommet hvor publikum skulle lytte til musikken, kunne vi sende lyden tilbake til enheten. Lyden ble så analysert av enheten og vi kunne se at de 32 motoriserte bandene på equelizeren begynte å bevege seg. Med dette kunne vi gjøre en mye bedre grunninnstilling av lyden siden denne enheten stod på sluttleddet etter våre innstillinger. Det førte til at alle rommene ble mer like for oss. Men selv med slikt utstyr visste vi aldri hvor mye mennesker som kom. Mengden mennesker påvirket lyden mye. Akustikken i rommet endret seg vesentlig om det var 50 eller 250 mennesker til stede. Etter en tid gikk vi derfor tilbake til å justere hele lydbildet forran hver spillejobb. Vi brukte derfor mye tid på å tilpasse lyden til rommet forran hvert show.
Vi skulle mer enn gjerne hatt egene "rodies" som gjorde alt klart for oss slik de større bandene hadde. Men så stor ble man ikke av å spille dansemusik på bygdefest på 80 tallet. Vi måtte ivareta hele infrastukturen selv. Richard var innselgeren som hele tiden snakket med arrangørene og skaffet oss jobber. Per Walter og Trond passet på at bussen fungerte til enhver tid og var bandets 1. og 2. sjåfør. Men alle måtte vi ta vår del av jobben med å få nye låter på plass, reparere ødelagte ledninger og utstyr, møte på fellesøvinger og øve hver for oss. I de 4 årene vi spillte avlyste vi aldri en spillejobb og kom heller aldri for sent selv om vær og føreforhold til tider gjorde det vanskelig.
Husker spesielt godt en vakker vårdag i slutten av april 1983 da vi skulle på spilling til Gamnes på Ringvassøya. Vi haddde øvet i som lå vis a vis Tromsø Kulturhus noen dager før, og møttes derfor ved "katolikkerkirka" i Grønnegata som vi kalte den. Alt lå til rette for ei flott spilling da vi startet over øya. Men så begynte det å sny. Sånn som det bare kain sny i slutten av april. Snylørve store som A4 ark klistra sæ tel frontruta å det begynte å blåse å bli ganske så utrivelig utover Kvaløya. Da vi kom tel Futrikelv måtte vi vente på ferga over til Ringvassøya(Kvalsundtunnelen kom ikke før i 1988). Å det snødde og snødde helt vanvittig. Vi måtte legge kjettinger på bussen siden veien blei veldig glatt. Vi hadde enda et godt stykke igjen å kjøre og i dette været ville det ta tid. Sent på ettermiddagen kom vi endelig frem til Gamnes. Da hadde det snødd så mye at veiene var gått fra tørr vei til mer enn en halv meter snø i løpet av en ettermiddag. Det gamle festhuset på Gamnes var en gammel skole som lå oppe på en høyde med en bratt bakke opp. Vi så på hverandere og lurte på hvordan i all verden vi skulle få ett tonn med musikkutstyr opp dit. Trond prøvde å rygge litt med bussen men det var alt for bratt til å komme noe videre opp i bakken. Men da kom bygdefolket til for å hjelpe oss. For fest det skulle dem "fan mæ ha". Plutselig dukket det opp flere snøskutere med hengere som vi kunne putte utstyret i. Det ble kjørt helt opp og folk hjalp oss å bære inn. Men det var vanvittig glatt og ei jenta som hadde fulgt med oss i bussen ramla og brakk armen. Men ho blei med på festen likevel.
Det fortsatte å snø og vi forventet ikke mye folk den kvelden. Men vi satte opp utstyret, gjorde lydprøve og tok en kopp kaffe mens vi ventet på publikum. Dette var siste gangen vi spilte på dette stedet. Noen år senere ble det bygget et nytt stort bygdehus nede ved hovedveien. Å det var sikkert like bra siden det gamle huset var i veldig dårlig forfatning. Etterhver begynte det å komme folk. Å til sist var det så mye folk at hele huset var stapp fullt. Vi blei skikkelig redd da vi så hele dansegulvet begynte å svaie når vi spilte rock og Bjørns Roland VK1 orgel og Leslie var i ferd med å ramle gjennom det slitte scenegulvet. Det gikk bra, men dette var en av de villeste og morsomste festene jeg har vært med på.
Richard og jeg, som jobbet med salg og markedsføring, fant ut at vi måtte skaffe oss skikkelig plakatmateriell. Maratone kunne ikke lenger assosieres med stygg handskrift tusjet på en gul plakat på samvirkelaget. Vi måtte skaffe oss sponsorer som kunne bidra til at vi fikk på plass en skikkelig bandplakat. Men det var dyrt på den tiden. Vi måtte engasjere en flink fotograf til jobben og firefargertrykk på 80 x 100 plakater var ikke billig. Vi kontaktet våre nærmeste. Jeg kontaktet min sjef i banken og Richard sin sjef på Tonofoto. Tilsammen klarte vi å skrape sammen rundt 5000 kroner. Da var vi godt i gang. Så tok jeg kontakt med fotograf Eivind Lehren. Han hadde banken benyttet i mange brosjyre- og plakatproduksjoner tidligere. Eivind var en kul type som spradet rundt i en ekte bjørneskinspels på vinteren. Han hadde den erfaringen som trengtes til å komponere en iøynefallende plakat. Trykkingen skulle vi få gjort på Lundblad Trykkeri nede på Skansen. Fiskernes Bank benyttet dem til alt av trykksaker og jeg kjente derfor sjefen Kent Lundblad fra tidligere. Jeg måtte tegne opp logoen til Maratone på nytt siden ingen hadde den originale fra før. Det ble gjort på millimeterpapir i stort format som så ble nedskalert optisk til riktig størrelse på trykkeriet. Bildet av oss ble tatt på Rogers og Eiliv benyttet et helt nytt og moderne prismeobjektiv som fikk Maratone til å se ut som et enda større orkester på avstand.
Husker ikke antall plakater som ble trykket men vi hadde så mange at det holdt den tiden vi reiste rundt. Det var alltid morsomt å se hvordan vi bekledde alt fra lyktestolper til buikkvinduer og kioskvegger når vi ankom. Maratone hadde fått ett mer profft uttrykk og vi fikk etter hvert flere og flere jobber på uteplasser, hoteller og restauranter.
Men de turene jeg kanskje husker best er de som gikk opp til Birtavarre i Kåfjordbotn flere år på rad 2. juledag. 2. juledagspilling var alltid spesiell siden alt av folk som tilhørte bygda var hjemme på juleferie og skulle ut og treffe gamle kjente. Alle var i høytidsstemning, litt mere pyntet enn normalt og ofte litt mere beruset en normalt. Men stemninga var alltid høy og folk svingte seg til langt på natt. Da var det gøy å spille i band. Husker at de var så glade for at vi ville komme helt fra Tromsø på 2. juledag at det ble sendt ut masse god julemat til oss mens vi holdt på å rigge utstyret. Mange serveringsfat med det beste av julemat samt tørket reinkjøtt dukket plutselig opp på bordet fremfor oss. Da føler man seg velkommen som kulturarbeider!
Jeg husker også turene tilbake fra Birtavarre sent på natta i sprengkulde og en magisk stjerneklar julehimmel over oss. Husker at jeg gikk ut for å slå lens og fikk se en himmel jeg aldri hadde sett før. Det var absolutt mørkt rundt oss i mils avstand og ingen lys som forstyrret. Jeg så alle stjernene og hele melkeveien med nordlys som flammet innimellom som i et eventyr. Det var bare helt fantastisk. Og derfor ble forsiden på CD-coveret slik det ble ... Men noen år var problematiske! Varmeapparatet i bussen sluttet å fungere og vinduene var i ferd med å fyse igjen på innsiden. Jeg hadde lagt meg i midtgangen fordi jeg var syk og jakken frøs fast i gulvet. En av oss måtte derfor sitte ved sjåføren og vaske frontruta med sprit for å klare å se veien. Turen tilbake tok 3 - 4 timer alt etter kjøreforholdene. Men det var gøy!!!
I løpet av ca. fire år spilte vi i mange merkelige situasjoner. Husker en gang vi fikk lov å teste bussen på flystripa på Tromsø Lufthavn. Vi kjørte inn på enden av rullebanen og fikk presset den gamle dama opp i litt over nitti før vi tok av og svingte til venstre. Der var det nemlig en stor flyhangar fylt med feststemte mennesker som vi skulle spille for. Det var laget en stor scene av paller i bakkant og hele hangaren var fylt opp med bord og stoler. En morsom fest hvor vi måtte taxe etter beskjed fra flytårnet tilbake til utkjørselen. En annen merkelig fest var på offisersmessa på Bardufoss miltærleir. Der skulle vi overvåke et merksnodig rituale hvor befal ble slått til riddere med sverd. En veldig høytidlig og kultlignende seanse som normalt ingen vanlige folk får overvære. Da vi kom fikk vi beskjed om at - "Nei, dere kan ikke sette opp utstyret her. For her skal vi spise og ha 2 langbord. Og vi ønsker taffelmusikk under middagen" Hææ ..! Det hadde ingen fått beskjed om. Taffelmusikk!!? Vi spilte jo ikke taffelmusikk. Og rock kan vel ikke benyttes som taffel. I tillegg fikk vi beskjed om å sette utstyret opp under taket på en liten messanin. Vi snakker om ca 6 -7 kvm. What the fuck! Vi tok opp et minimum av instrumenter og måtte i løpet av en halvtime bestemme hvilke låter som kunne omgjøres til taffel. En rimelig umulig oppgave. Men vi klarte det på et vis ...
Da middagen og den sære ridderseansen var over kunne vi sette opp utstyret nede i messa og gjøre klart for dans. De fleste av befalet hadde jo befalsfruene med seg. Så var det å bære ned fra messaninen og hente inn resten av utstyret å få det opp i rekordfart. Festen hadde ingen rammer og vi spillte til langt på natt. Da ravet det dritfulle mjorer og sersjanter om en annen og sjekket hverandres offisersfruer. Vi måtte bli der om natta.
Ikke siden militæret hadde jeg våknet i en militærleir og var glad for at det bare var for én natt. Vi ble invitert til å spise frokost sammen med soldatene. Og siden det var søndag var det litt ekstra godt på bordene. Det var da Richard oppdaget noe han ikke trodde var sant. "Bjørnar, Bjørnar .." Han sleit mæ i jakka. "Du må komme å se!" Han dro mæ over gulvet å bort til frokost buffeten. "SE!" "Se ka?" "Dem har en brødrister med plass tel 8 brødskive samtidig!" Richard har alltid hatt en fetisj når det gjelder brødristere og dette var nesten like stort som månelandinga for han. Vi spiste, kjørte hjem og var enige om at dette hadde vært en særdeles merkelig spilling.
Geir Pedersen(Vildgren) som hadde spillt med meg og Trond i Karuss startet bandet Harvest etter at han kom tilbake fra militærtjenesten. Han begynte også å jobbe sammen med Richard på Tonofoto. På et tidspunkt ble det en del uenighet innad i Harvest og Geir sluttet. Og høsten 1984 skjedde det noe. Jeg våknet midt på natta av store smerter i magen. Det var så galt at jeg måtte komme meg på legevakta. Ellen kjørte meg dit og jeg ble straks lagt på båre og klargjort for røntgen. Dette var ikke vanlige magesmerter. Etter røntgen ble jeg trillet inn på sykehuset og fikk innsatt veneflon og drypp. Da legen kom kunne han fortelle at jeg hadde en alvorlig bukhinnebetennelse og at jeg skulle få morfin mot smertene og antibiotika. Jeg måtte bli på sykehuset for observasjon og fikk ikke forlate senga. Fan! Jeg skal jo på spilling om 3 dager. Jeg fikk gitt beskjed til Richard om situasjonen og at jeg kanskje ikke kunne komme på spillingen på Pasific. Da skjedde ting fort. Richard spurte Geir om han kunne steppe inn for meg på kort varsel. Noe han sa ja til og Maratone måtte da øve intenst i 2 kvelder for å få reportoaret på plass. Da jeg våknet dagen etter følte jeg meg litt bedre, men jeg var ikke frisk. Å da jeg kikket ned på venstrehanda med veneflonet fikk jeg sjokk. Den så ut som en gummihanske som var blåst opp med luft. What!? Jeg ringte på sykepleieren og hun tok starks ut kanylen og beklaget at hun som hadde satt det hadde bommet på blodåra og latt vesken gå ut i vevet i handa. No va det umulig å kunne spille gitar på mange dager. Jeg ba om å bli utskrevet 2. dagen selv om legen frarådet det. Jeg måtte skrive meg ut på eget ansvar og fikk 2 ekstra sterke antibiotika tabbiser med meg.
Det var rart å se Maratone spille fra salen. Handa var enda ikke gått helt tilbake og føltes stiv når jeg bøyde fingrene. Kor bra at Geir kunne steppe inn for meg. Jeg ble veldig positivt overrasket både over Geir som voklist og av å høre hvordan Martone låt fra denne siden. De klarte jobben med glans og jeg følte meg litt overflødig der jeg satt.
Etter denne seansen ble Geir med som en del av Maratone og han jobbet både som vokalist, korist og spilte en del keyboard. Han brakte også en del fine nye låter inn i repertoaret som han hadde spilt i Harvest. Det er han som synger Parisienne walkways ... Men så forlot han oss våren 1995 fordi han skulle begynne på Norsk Lydskole i Oslo.
Vi hadde også 2 andre vikarer i løpet av 1985. Rolf hadde blitt pappa og da den lille dattera Cecilie fikk kolikk kunne han ikke stikke av på spilling lenger. Han måtte ta sin del av jobben og vi stod plutselig uten trommis. Vi hadde 2 vikarer - en som het Stefan som spilte sammen med oss på Amadus og så var det multimusiker Sava Balic som var kjent for sine trommeferdigheter. Han spillte flere spillinger på Ramfjord hotell og veikro.
En annen ting som også må tas med er at vi i en kort periode også hadde med oss ei dame med navn Mette Nordeng. Hun var søster til Tone som Geir var sammen med og var en meget dyktig vokalist. Hun var med på en del spillinger i 1995 og gjorde også en del opptak sammen med Richard og Geir i studio under navnet Vienna.
Til sist vil jeg bare takke alle karene for en fantastisk hyggelig tid og oppfordre alle andre som har lyst til å spille i/starte band om å gjøre det. Det å spille sammen med andre, og ha felles oppgaver hvor hver og en er som et lite tannhjul i et større maskineri, er veldig lærerikt. Intet samarbeid er så avhengig av dedikert teamwork som når både innlevelse, korrekthet og nøyaktighet må stemme 100% for at resultatet skal bli bra... Når bandet blir til en enhet som tenker, fremfører og opptrer likt gir det en egen følelse av fellesskap. Det er noe flere burde prøve ...
Da Karuss ble lagt på is - pga. militærtjeneste, manglende spilleoppdrag samt et ønske om å komme seg opp på en scene forran folk - tok vi kontakt med en franskmann(Jean Richard Bar) som ganske nylig var kommet til Tromsø. Han var en flink el-gitarist og hadde allerede spillt flere år i Paris i forskjelige band.
Maratone - bandet Richard spilte i - hadde behov for ny besetning og Trond og jeg meldte vår interesse høsten 1982. Richard og bassisten Per Walter Hansen fra Kvaløya, hadde allerede kontroll på infrastrukturen til det nye bandet. Mixepult, forsterkere, PA og monitorer samt bandbuss(Fiat Sonic varebil) var tilgjengelig. Dette gjorde det enkelt å komme igang. Kun personlige instrumenter var nødvendig.
For min del var det bare snakk om investering i en god mikrofon siden jeg i utgangspunktet kun skulle være vokalist. Å det ble en dynamisk Shure SM58 som var den mest brukte for vokalister på scenen. Mikrofonen som ble lansert i 1966 er like populær i dag. Trond tok med sin 12 strenger Yamaha gitar og sin sangmikrofon. Da vi kom på vår første øving i oktober 1982 - i yttergangen på det gamle festhuset på kvaløysletta - traff vi 2 andre bandmedlemmer. Rolf Harald Yttervik - bandets nye trommis var da 21 år og akurat ferdig med militæret. Han hadde tilfeldigvis vært innom Richard som jobbet på Tonofoto(byens største og beste musikkforretning) for å kjøpe nye trommestikker. Richard spurte da om han spillte sammen med noen. Det gjorde han ikke. Han hadde spillt flere år i korps. "Men, da kan du jo komme å prøvespille sammen med oss i Maratone?"
Det andre medlemmet - Bjørn "Worse" Pedersen - var litt eldre enn oss og satt bak et svart el-piano og et rocke-orgel med Leslie. Han hadde allerede vært en del av Tromsøs rocke-miljø i flere år. Litt skummelt å skulle prøvespille sammen med folk som virket mye mer erfarne enn meg selv.
Det var kaldt i gangen. Ute var det oktober og temperaturen var nede under null. Det viste seg at vi hadde leid yttergangen for en billig penge fordi hovedsalen ville være alt for kostbar å varme opp. Det var trangt og vi fikk så vidt plass for alt utstyret. Jeg koblet mikrofonen til miksepulten.
Richard sa - "Dersom dette går bra har vi første spllejobb om tre uker på Slåttnes ungdomshus." Det ble stille et øyeblikk. Kun 3 uker med øving hørtes veldig lite ut. Og han pratet allerede uforskammet bra norsk etter bare 2 år i Norge. "Vi kommer til å behøve ca. 40 låter til den jobben. Og de fleste av låtene har Per Walter og jeg allerede øvd inn og spilt i det gamle bandet. Men vi må finne ut hvilken toneart som passer Bjørnars stemme." Jeg ble svett i det kalde rommet. Ville jeg svare til forventningene?
Etter flere år i Tromsø Domkor visste jeg at min stemme var en type bass bariton (mellom bass og tenor). Et stemmeleie som passer bra til viser og korsang, men som ikke var like bra for rock og popmusikk fordi en stemme i et lavt register ikke har samme gjennomslag når musikken rundt har mye trøkk. Det betydde at jeg måtte synge i den øvre delen av mitt register hele tiden. Trodde jeg ...
"Når jeg lager musikk og spiller musikk hjemme havner jeg ofte i G-dur eller i nærheten. Men det kommer jo mye an på selve melodilinja også. Så lenge den ikke går så alt for høyt kan vi prøve A-dur også." Vi prøvde oss frem og fant fort hvike dur de forskjelige låtene burde gå i. Og jeg måtte skaffe alt av tekster til hver låt. Trond og Bjørn måtte også finne sin plass i hver låt . Men med så pass mange låta på bordet og bare 3 uker til første spillejobb, kunne vi ikke bruke for mye tid på hver låts arr. Det måtte vi ta igjen senere.
Det var ikke så enkelt å finne tekster til de låtene vi skulle spille på tidlig åttitall. En hel del av disse var trad låter tilbake fra 60 og 70 tallet. Resten var poplåter fra den tida vi var inne i. Og jeg hadde nødvendigvis ikke LP eller kassett med alle disse låtene på. Da måtte jeg først finne noen som enten hadde LP, spolebånd eller kassett med disse artistene og kopiere de nødvendige sporene. Deretter var det å sette seg ned å lytte og skrive ned tekstene for hånd. Å når teksten var på engelsk var det ofte vanskelig å høre hva som ble sunget. En hel del var derfor det vi trodde ble sagt. Men for det meste ble det ganske riktig. Men dette tok mye tid siden ingenting var digitalt, og man måtte spole eller flytte pickup frem og tilbake hele tiden for å høre teksten. Noen tekster var trykket på LP´ens platecover. Noe fikk jeg også fra de tidligere vokalistene i bandet og til sist hadde jeg alle de 40 låtene i en ringperm ...
Vi øvde flere ganger i uka om ettermiddagene og store deler av de helgene som var til rådighet. Richard hadde med seg mye erfaring fra spilling i Paris og var tydelig en veldig disiplinert musiker. Alt var tima og tilrettelagt - som Egon Olsen ville sagt - forran hver øving. Og vi lot oss lede siden vi var de med minst erfaring. Vi måtte jo bli ferdig til spillinga på Slåttnes.
Det var mye å lære. Ikke bare melodier, tekster og sanger, men også å forstå hvordan utstyret fungerte. Hele oppsettet på denne tiden var jo analogt og digitalt var et ord vi enda ikke kjente til. Instrumenter og PA-utstyr var kostbart, men helt nødvendig for de 6 unge musikerne i nye Maratone som planla å finansiere alt gjennom lokale spillejobber.
Richard jobbet på denne tiden på Tonofoto som var den beste musikkbutikken i byen. Han hadde ansvar for instrumenter og annet PA-utstyr. Noe som gjorde det mye enklere å få tak i akurat det vi hadde behov for. Alt av forsterkere, høytalere, lydmikser, instrumenter, kabler, mikrofoner, stativer osv. ble derfor kjøpt gjennom han. Men en hel del av dette hadde allerede Per Walter og han fra det gamle bandet.
Men det var uten tvil en stor fordel at Richard til daglig jobbet med lyd og utstyr og hadde gode kontakter innenfor musikkbransjen. Han klarte derfor å skaffe oss gode tilbud på nytt utstyr og visste hva som var det beste til enhver tid. Jeg visste jo ingenting om PA og miksere på denne tiden. Hadde nok med å plugge mikrofonledninga i riktig input på mikseren. "Var det input 2 eller 3 eller ... ?" Det å stille sanglyden måtte andre ta seg av siden det ble påvirket av flere valg. Kommer tilbake til det senere.
Nå var det full fokus mot den første spillinga på Slåttnes. Jeg kjente på nervøsiteten etterhvert som datoen nærmet seg og jeg følte at jeg enda hadde milevis igjen før jeg var på plass. Syntes Richard og Per Walter tok alt for lett på det. Vi hadde jo enda flere partier i forskjellige låter som "haltet" og var langt fra perfekte. Og hva om det fører til enda mer kaos fordi vi er nervøse? Vi skal jo på en betalt jobb. Å da regner folk med å få god valuta for pengene.
Jeg er bygutt og hadde lite forhold til bygdefester på denne tiden. Husker kun en gang at noen venner dro meg med til festhuset på Kvaløysletta. Da måtte vi ta ferge over til Kvaløya og det føltes ganske unødvendig å måtte stresse så mye for å komme seg på fest. Da var det mye enklere å feste på bysida.
Dette var derfor første gang jeg hadde vært innom festlokalet på Slåttnes. Vi ankom huset en kald høstkveld etter å ha pakket alt utstyret i Per Walter´s Fiat varebil. Jeg mener å huske at vi ankom fredag ettermiddag for å sette opp utstyret og øve litt før festen lørdag kveld. Og det var mye utstyr som skulle på plass. På øving hadde vi kun benyttet små personlige forsterkere og høytalere koblet til mikseren. Nå skulle det tunge utstyret på plass.
På denne tiden var høytalerne kjempetunge pga store magneter og høytalerkasser på flere kubikk. Spesielt store var "buinnkassan" som ofte inneholdt 18" høytalere, og oppå stod søyler for mellomtone og til sist en tweeter på toppen. Alle disse hadde delefilter innebygget som fordelte lyden mellom bunn, mellomtone og topp. Det var ofte et slit å få disse tingene på plass når vi skulle gjennom smale dører og opp trapper i flere etasjer. En spilling var ofte som en lang treningsøkt som startet med flere timers kjøring påfulgt av masse bæring. Så skulle alt rigges og testes. Deretter litt øving og lydprøving. En kopp kaffe eller to mens vi ventet på publikum. Så fulgte 4 økter av ca. tre kvarter med spilling. En kopp kaffe og en røyk. Så var det å starte nedrigging. Alt skulle på sin plass og det var ingen rom for feil. Alt MÅTTE være der ved neste spilling. For å få plass i bilen måtte hver del ha sin plass. Hvor, lærte vi etterhvert. Men i begynnelsen fikk vi bare lov å bære og Per Walter måtte stable. Til sist gikk endelig turen hjem sent på natta. Og ofte var vi ikke hjemme før i grålysninga søndag morgen. Men så hadde vi jo tjent 300 - 400 kroner ...
Hvor resten ble av? Det gikk til å betale utgifter på utstyr, bandbuss, drivstoff og ferger. Den beste betalinga fikk vi fra publikum når de bekreftet at de likte musikken vår. Ingenting kunne måle seg med det. Da var penger uviktig. Selv om vi bare spillte for 200 mennesker på et bygdehus. Vi var midt i tyveårene og hungret etter å være populære.
Klokken var tre på ettermiddagen og jeg sto forran speilet på badet. Hva skulle jeg ta på meg? Er jeg en rocker eller er jeg en pop-artist eller ...? Repertoaret vårt inneholdt jo alt mulig av sjangere og tidsepoker. Fra Pink Floyd´s "Another brick in the wall" til Evert Taub´s "Dansen på Sunnanön". Hmmmm ... Jeans og T-skjorte burde funke uansett. Vi skal jo bare på bygdefest. Jeg tok med tekstboka, stativet og mikrofonen og satset på det beste.
Det var litt amper stemning før vi skulle begynne første låt. Alle var nervøse for hvordan dette ville gå. Men alt var testet og utstyret fungerte perfekt. Rolf satt bak trommene og ventet på signal fra Richard for å telle opp. Han hadde en viktig jobb siden litt for fort eller litt for sakte ofte kan ødelegge stemninga i en låt. Riktig tempo er også viktig for å få folk til å trives på dansegulvet. Det må swinge, men ikke så fort at folk ikke klarer å følge med. Å så blir jo enkelte litt beruset etter hvert! Du har kanskje hørt historia om danseparet som utpå kvelden fauk utafor dansgulvet i en heftig høyreswing og havna på rygg nedenfor scenen. Da sjangla kavaleren sæ opp på scenen til musikerne og sa "Korsjen i fan e det dokker spelle guta?!!" Så her må man passe sæ! Å på bygda e dem ikkje skåren for tungebåndet.
En, to, tre, fir - opptakta kom fra highaten tel Rolf og vi var i gang. Heldigvis hadde både jeg og Trond sunget mye sammen tidligere. Det gjorde det hele mye enklere. Trond var god til å legge på ekstra stemmer og det gjorde det hele mye tryggere. Vi var et av de dansebandene på denne tiden som gjorde mest ut av stemmebruk. Helst trestemt om det passet. Og Trond brakte hele tiden temaet på banen når det var låter med fine refreng. "Kanskje æ kain legge på en falsett her eller ...?" Å det gjorde han.
Men her var det snakk om litt mer enn bare flerstemt sang og fine låter. Den som stod fremst på scenen måtte også ha en attitude som var fremoverlent mot publikum og som snakket med dem og fikk dem med "på dansen". Akurat det, var litt skremmende fordi jeg visste at folk ville kreve kommunikasjon med oss på scenen. Bandet hadde fått flere nye fjes og vi kjente nesten ingen i salen. I min jobb som kundekonsulent og markedskonsulent i Fiskernes Bank hadde jeg lært at det er viktig å finne noen personer blant dem du snakker til som gir positive tilbakemeldinger i form av blikk og smil. Det funket.
Jeg oppdaget også at stemmen bar mye bedre enn jeg først hadde trodd. Vel var jeg fremdeles bariton, og hadde en litt mørk stemme, men nivået i sangen kunne likevel justeres ved å bruke mikrofonen riktig. Ved å legge hode litt på siden kunne jeg la luftstrømmen går forbi og likevel synge helt innpå mikken. Men samtidig måtte man passe seg for ikke å skape feedback om nivået på mikrofonen var høyt. En hårfin balansegang med andre ord.
"Well she was just seventeen, you know what I mean, and the way she looked was ..." Det var kjempegøy å synge forran et publikum på rundt 200 personer. Å Trond la på fine andrestemmer som fikk det hele til å høres kjempebra ut. Faktisk mye bedre enn på øving siden vi nå også hadde ekkomaskin og monitorer som sendte mye av lydopplevelsen tilbake til oss. Kor bra. Dette var mye bedre enn forventet og jeg følte at alt av nervøsitet fordampet i det fine samspillet. Jeg kikket bort på de andre gutta og så at alle hadde det bra. Richard spillte kjempetøff sologitar med masse vreng, og jeg følte meg stolt av å være en del av denne gjengen. Det skjedde noe på denne første spillejobben. Vi smeltet liksom sammen til en komplett enhet som om vi var en blekksprut med seks armer. Jeg merket meg også at det var publikum som fikk oss til å skjerpe oss, slik at passasjer i musikken som hadde vært vanskelig på øving nå gikk kjempebra. Det var en ny og viktig opplevelse. Publikum kunne løfte oss frem og gjøre oss bedre.
Selvsagt gjorde vi noen feil, men på bygdefest på Kvaløya i 1982 var det ingen som brydde seg. Sansynligvis var det ingen som la merke til det heller. Så lenge publikum kunne danse, synge med og ha det gøy var alle fornøyde og vi var i ferd med å bli kjent med en herlig bygdekultur som desverre aldri vil komme tilbake. Bygdefesten var en viktig del av det sosiale livet på bygda. Der fikk man vite nytt om alt og alle og der kunne man ta rundt ei jente og danse langt inn i natta. På bordene sto det flasker med øl, brennevin og heimbrent og ingen brydde seg videre med det. Noen blei selvfølgelig stupfulle, men det skjer jo i dag også. Det var uformelt, hyggelig og veldig, veldig sosialt! "Hei! E det du som hete Bjørnar?" 2 stk. just seventeen stod fnisende ved siden av bordet vårt. "Dokker va kjempegod tel å spelle. Vi skal på fest tel han Ketil - har dokker løst tel å være med?" Som 27 årig bandmedlem kunne jeg velge i to retninger. Det vil si både nedover og oppover innenfor en radius av ca. 10 år. Men her var Richard nådeløs. "Nei, ingen skal på fest no!" "Vi skal pakke ned utstyret og komme oss hjem" "Det spørs jo korsjen utstyr du tenke på da" va det noen som prøvde seg på. 2 timer etter at alle var dratt hjem og festen var slutt pakket vi fremdeles. Så bar det hjemover med mange gode nye minner i bagasjen.
På denne tiden var bygdefestene så mange og viktige at de forskjellige arrangørene voktet hverandre nøye for å finne lønnsomme helger å arrangere fester på. Mange lokale idrettslag og aktiviteter ble finansiert gjennom inntekter fra bygdefestene. På Kvaløya var det i hovedsak 6 steder man kunne spille. Disse var Kvaløysletta, Straumsbukta, Brendsholmen, Hillesøy, Skullsfjord og Kattford(Sjøtun). Og av og til var det fester på opptil 3 steder samtidig. Da kunne det hende at enkelte av disse gikk i minus på inntektene. Og da var det hvilket band som var mest populært som bestemte inntekten eller tapet. Vi måtte derfor hele tiden prøve å gjøre en best mulig jobb i et landskap som kunne endre seg fra sol og fint vær til snøstorm i løpet av noen timer. Det å komme for seint eller avlyse spilinger var ikke aktuelt for noen parter. Vi lærte derfor mye om samhold og det å være pliktoppfyllende i denne perioden. 40 i feber og brukket ribbein var derfor ikke god nok grunn til ikke å møte opp. Men vi tok vare på hverandre og prøvde etter beste evne å gjøre jobben så skånsom som mulig for den som var syk.
Bygdefestene på 1980 tallet var også viktig for unge musikere som hadde lyst til å prøve seg som artister. Det var derfor mange flere aktive band på den tiden enn i dag.(Større band fra Tromsø var Pub Walkers, Wright, Zakalin, Barokk, Beat Coats, Scan American Band og Maratone i tillegg til flere mindre grupper) Det å spille i band ble for meg en svært lærerik opplevelse som skulle prege mye av min tenkemåte i andre sammenhenger. Det viktigste var likevel det å lære å kommunisere med et levende publikum musikalsk og mentalt. Det kan man kun lære ved å stå på en scene. Det kan vanskelig læres via YouTube.
BUSSEN OG INSTRUMENTENE
Maratone spilte også på utesteder i Tromsø og på hoteller og campingplasser rundt om i fylket. Vi spillte på Pasific i Skippergata under karnevallet i 1983. Pasific som ble drevet av Egil "Gille" Larsen, var i flere år Tromsø´s viktigste uteplass for levende musikk. Her kunne man treffe artister som Ottar Big Hand, Caludia Scott, Bjøro Haaland, Unit Five, Banana Airlines osv. Egil som var sjømann og hadde reist mye i USA var også country-vokalist i Scan American Band. Karnevallet i Tromsø var en kjempeartig opplevelse med masse feststemte folk i karnevallsutstyr ei hel langhelg i slutten av juni.
Amadeus diskotek på Bardufoss hotell var regelmessig besøkt, og vi spillte mange ganger til dans på Målselvfossen camping, både på den øvre og nedre campingplassen. Ringvassøya, Senja, Vannøya og Reinøya fikk også besøk av Maratone med jevne mellomrom. Det første spilleåret hadde vi mye utgifter på utstyret og måtte derfor ta alt vi kunne av jobber. Det første året spilte vi ca 45 helger av året. Å flere var da fredag og lørdag spillinger. I tillegg måtte vi øve for å holde repertoaret oppdatert. Et hektisk artistliv i helgene i tillegg til full jobb i ukedagene. Ofte våknet vi ikke helt til liv før på onsdag. Og da var det kanskje fordi vi spilte på Pasific om kveden.
Bandbussen(Fiaten) ble fort for liten og vi måtte finne et annet kjøretøy. En lørdag vi var på vei til spillejobb stoppet vi på Vollan for å kjøpe noe å spise på gatekjøkkenet. Vi satt trangt og en bedre løsning var viktig for lengre turer. Trond gikk ut for å handle og på veien kom han i prat med en eldre herre som kjørte en turbuss fra området. "Du har´kje en buss tel oss også"- spurte han mest på fleip. "Vi sett som sild i tomat i den bandbussen ..." "Ja, det kain vel heinde det" svarte gubben. "Æ har en gammel buss tel salgs nede i Rossfjorden. Dein kain dokker få kjøpe ..." Trond og Per Walter hadde allerede vært en tur i Oslo for å se på en buss der, men var blitt lurt bort og måtte returnere hjem uten buss. Men denne gangen hadde vi hellet med oss og fant endelig et kjøretøy som kunne benyttes uten at det ble for dyrt. Men den var stor og tung. Så stor at den ikke lot seg kjøre med vanlig sertifikat opp til 7.5 tonn. Men det løste vi ved at en kompis av Trond kjørte bussen fra Rossfjorden til Tromsø. Deretter fjernet vi et fjærblad på hver side av bakhjulene. Dette førte til at lasteevnen til bussen ble redusert så mye at vi kunne kjøre den med vanlig sertifikat opp til 7.5 tonn.(Noe veldig mange hadde på den tiden) HURRAHH! Vi kjørte bussen inn på det bilverkstedet hvor Per Walter jobbet. I løpet av ei helg og litt til hadde vi bygget den om. Seter ble tatt ut, de bakre vinduene ble blendet med stålplater, en forsterket skillevegg ble satt opp for å kunne oppbevare og sikre utstyret, bussen ble malt blå og en ny sidedør til utstyrsrommet satt inn/produsert. Og det hele kom på under 15.000,- kroner. Fantastisk ...!
Tidligere eier av bussen var Simon Andreassen og deretter hans sønn Jon Andreassen. Det viste seg så at Simon var bestefar til Ellen Randi som jeg var sammen med på den tiden. Merkelig hvordan ting kan henge sammen. Bussen som var en svensk produsert Volvo B-61505 med høyreratt var fra 1963 og hadde fått ettermontert 2 speed gear system. Den hadde i utgangspunktet bare 5 gear, men med 2 speed løsningen fikk den 10. Det morsomme med det var at den samtidig fikk 2 gear bakover. Bussen hadde gått som skolebuss i Rossfjorden, men hadde tidligere vært eid av Tromsbuss. Ombyggingen ble godkjent av biltilsynet og vi tok den i bruk senhøsten 1983. Registringsnummert den fikk var ZE-15602. Og med vinden i ryggen, slett vei og full last kunne vi nå dundre avgårde langs landeveien i opp til 90 km i timen! Men den var vanskelig i bytrafikken siden den ikke hadde servo på rattet. Den MÅTTE være i bevegelse for at hjulene skulle kunne svinges. Og av og til måtte vi være to for å klare å vri rattet.
Det hører med til historien at da vi hadde satt bussen i stand og skulle kjøre den ned til Biltilsynet på Håpet valgte Per Walter å kjøre den ned dagen før. Da han kom ned dit neste dag ble han spurt om han hadde lastebilsertifikat. "Neeeei, det har æ ikkje ..." Per Walter va litt usikker på hvorfor han spurte om det. Han på biltilsynet sa da at - Du vesste jo at bussen enda ikkje va nedregistrert da du kjørte den hit. Å om den ikkje blir godkjent for vanlig sertifikat opp til 7,5 tonn har du et problem! Bussen ble godkjent med totalvekt 7.490 kilo så det holdt akurat!! :)
Det eneste problemet vi nå hadde var hvor vi skulle gjøre av dette monsteret av et kjøretøy på over 10 meter. Den var jo fullpakket med dyrt utstyr og kunne ikke parkeres hvorsomhelst. Høsten 1983 sto den parkert langs med huset vårt i Gulengveien 52 før garasjen ble bygget. Men når vinteren kom for fullt måtte den flyttes til et mer egnet sted. Da ble dens nye hjem hos Per Walter på gården der han bodde på Kvaløysletta. Noe som var naturlig siden den var registrert i hans navn og han var hovedsjåfør.
Selv om vi ikke haddde de største og tyngste bunnkassene var det høytalerne som tok mest plass. To høytalerkasser på hver side av scenen samt 5 monitorhøytalere innover ga god lyd. For det meste ble det benyttet høytalere fra Carlsbro. Miksebordet var en Studiomaster med 16 kanaler. Dette var godt PA utstyr som kostet mye på den tiden. Forsterkerne var 2 stk. Roland 2 x 250W ut og 1 QSK monitorforsterker 2 x 240W inn. Det høres kanskje lite ut, men dette var ekte watt og vi presset dem normalt aldri over 80%. Forskjellen på den analoge og den digitale lyden er jo at den analoge forandrer karakter når den øker i nivå/volum. Derfor er det nødvendig å alltid ha et godt stabilt signal inn på miksepulten. Helst skulle det være så hot at inputlyset(gain) av og til gikk litt i rødt. Da var signalet optimalt og kunne justeres/rutes videre av kanalens EQ, effekter og nivå til Main out og Monitor out. Et for "slappt" signal inn manglet innhold og dynamikk. På den tiden var det vanlig med en personlig gitar- og bassforsterker som så ble mikket opp og sendt videre til miksepulten. Det gav en bedre lydopplevelse for gitaristen og bassisten på scenen, samtidig som egenskapene til forsterkerne ble ivaretatt. Hvert bandmedlem var imidlertid helt avhengig av god monitor(lytting) på sin egen spilling/sang når lydnivået ut i salen økte. Det vanskeligste ble da å finne en balanse på scenen som gjorde at vi fikk en god samlet opplevelse av det vi gjorde, samtidig som hver kunne høre sitt instrument godt nok. Men dersom lydnivået på scenen ble så høyt at mikrofonene fanget opp lyden direkte kunne vi få voldsom feedback. En plutselig hylende lyd som ikke gav seg før nivået ble skrudd kraftig ned. Idag benyttes tråløs in-ear monitor som sender lyden direkte til en øre-høytaler. Dette gir hver musiker et tilpasset lydbilde og demper støyen fra omgivelsene. En mye bedre og tryggere løsning enn monitorhøytalere på scenen. Ikke rart mange musikere ble plaget med tinnitus på den tiden.
Når det gjaldt de personlige instrumentene hadde jeg kun en mikrofon samt en del perkusjonsinstrumenter i starten. Det føltes litt nakent å ikke ha noe å holde på med når andre sang å da var en tambourin en fin løsning. Etter hver kjøpte jeg også claves, en cabasa, guiro og marakas for å kunne variere litt. Latino rytmer var veldig inn i en periode i karnevalstiden på 80 tallet. Senere da Per Walter forlot gruppa(1984) måtte Trond spille bass og da kunne jeg hente frem min akustiske Yamaha gitar(FG-365 SII) laget i Taiwan med ettermontert bridge pickup. Ca. samtidig kjøpte jeg en Fender Stratocaster japansk modell fra 1982 som jeg fremdeles har. Samt en Fender Studio Lead 125w combo solid state forsterker og en SuperChorus fra BOSS(CE-300) for å skape bredde i lyden. Per Walter hadde en fantastisk Fender Jassbass produsert i 1965 som ble koblet direkte til miksepulten. En ekte amerikansk modell som han fikk kjøpe av den kjente tromsøbassisten Kjell Svendsen. Like før jeg skulle skrive dette fikk jeg vite at Kjell Svendsen hadde kjøpt bassen tilbake fra Per Walter. De hadde nemlig en avtale om at han skulle ha førsterett på den. Til hvilken pris vet jeg ikke! Men dette er en ettertraktet bassgitar av høy kvalitet.
Richard kjøpte i 1980 en meget god japansk produsert Tokai Telecaster gitar som han benyttet mesteparten av tiden i Maratone. Det kan man høre på opptakene selv om disse desverre er mye skadet av elde. Vi hadde en mye bedre lyd på spillejobb enn det en gammel kassett kan gjengi. Bare så synd at vi aldri tenkte litt lenger og gjorde noen gode opptak bare for opptakenes skyld. Alle opptak er tappet direkte fra miksepulten på spilling og aldri tilrettelagt for å gjengi lyden av hvert instrument best mulig. Etterbehandling er derfor nesten umulig. Men Richards fete gitarlyd var viden kjent og han benyttet en 60w Marshall stereo rørforsterker med twin 12" høytalere til det. Men helt plutselig en vakker lørdag i april 1984 stillte Richard med en Roland Juno 106 på scenen på Pasific. Han hadde da øvet i det skjulte på den nye synthen og ville teste den ut. Juno 106 var en spennende synth, men hadde ikke de lydene Richard ønsket og da Roland lanserte sin JX-8p med 6 toners polyfoni i begynnelsen av 1985 ble den byttet ut.
Trond måtte ganske plutselig bli bassist i Maratone etter at Per Walter plutselig ble kapret av ei flott dame i 1984 som stakk av med han. Å han sa selvfølgelig ikke nei til det tullingen. Og Trond fikk da en desto brattere lærekurve og måtte være spilleklar i løpet av få øvinger. Men det gikk kjempebra og Trond ble fort en stabil og stødig bassist. Han hadde jo tatt i en bassgitar før, men aldri i samme grad som no. En ny Westone Quantum bassgitar kom også på plass i 1984 og den var sort, headless, slim og veldig moderne og passet Trond veldig bra. Lyden var upåklagelig å Trond likte å leke med tonene på bassen slik at de støttet sangen og koringen. I tillegg måtte han overta jobben som hovedsjåfør på bandbussen.
Rolf som på den tiden kjørte varebil i Tromsø var glad for å slippe å kjøre i helgene også. En betydelig del av bussens utstyrsrom var satt av til trommer. Et Pearl akustisk slagverk med trommer pakket i egne transportkasser pluss 4 stk Sennheizer tromme-mikrofoner, symbaler og stativer. Det tar tid å montere og lydsjekke trommer siden disse tar mye plass på scenen og har så høy egenlyd. I små rom behøver man derfor lite påvirking av trommelyden mens de større rommene kan være vanskelig "å temme" med tanke på akustikk og form. Trommelyden måtte derfor hovedsaklig mikses med tanke på de som var på dansegulvet og nærme scenen. Av og til var rommene så lange at vi fikk et forsinket ekko tilbake på scenen av skarptrommslagene. Noe som bedret seg når salen fyltes med folk.
Lyden av hver tromme ble panorert slik at skarp og basstromme var i center mens tammer og symbaler gikk fra side til side i lydbildet. Det gjorde trommene mer levende og dynamisk. Det var også viktig at bassgitaren og basstromma jobbet godt sammen i bunnen av musikken. Rolf prøvde senere et digitalt synth trommesett fra Roland. Dette var enklere å lydmikse siden det var uten egenlyd, men trommepaddene på denne tiden var ikke så følsom som Rolf ønsket og han byttet det derfor ut med et nytt Pearl trommesett. Rolands synth trommer var i bruk på låten "Japper dapp"
Bjørn Olav - eller Worse - som han ble kalt av mange, tok også opp mye plass i utstyrsrommet med sin med PG 200 programmer module, , sitt og sitt . Dette var jo i en tidlig periode i synthens historie og mye var fremdeles analogt. Husker godt en spillejobb i Skibotn på Svingen café i slutten av november i bitende kulde. Det var sikkert ned mot 25 kuldegrader da vi tok inn utsyret og gjorde det klart for lydsjekk. Gitarene var stemt og Rolf telte opp. Det startet bra, men da Bjørn kom inn på keyboard var han langt utafor den duren vi spilte i. Det viste seg da at siden keyboardet hadde ligget i sprengkulde over lang tid hadde komponenter i synthen endret karakter og vi måtte vente over en time etter at instrumentene var kommet inn, før synthen hadde stabilisert seg.
Ellers husker jeg Bjørn(som hadde studert elektronikk ved Breivika videregående)liggende på et rullebrett, et slik som benyttes av bilmekanikere under biler, når han måtte rulle inn under el-pianoet med loddebolt for å fikse ting fra undersiden. Med både orgel, el-piano og en leslie av eldre modell måtte han være delvis servicetekniker for å holde ting i stand. Men med disse keyboardene bak klarte vi å lage det soundet som både 60, 70 og 80 tallet krevde. Husker også de lange filosofiske samtalene med Bjørn på bussen hjem fra hvorsomhelst mang en sen vinter- og sommernatt.
Når det gjelder effekter som vi benyttet endret det seg mye i løpet av de årene vi spilte sammen. Rett og slett fordi vi var inne i en periode hvor det digitale begynte å ta form og bli bedre. I begynnelsen var samplingsraten og bitraten for lav til å kunne erstatte det analoge. Men etter hvert kom det bedre og bedre enheter. Da vi startet hadde vi kun en analog båndekko maskin til gitar og sang. Det var en En maskin som også i dag benyttes og som var regnet som den beste i sin klasse. En slik maskin fungerer ved at man tar opp lyden og sender den tilbake i sekvenser. Senere fikk vi en digital maskin for ekko og romklang. Husker ikke hva den het, men den var blå på farge, 3u høy og passet i racket. Om noen kjenner den igjen fra bildene vil jeg gjerne ha beskjed.
Da jeg startet å spille i Maratone haddde jeg ikke sett så mye av områdene rundt Tromsø. Å reise rundt i en bandbuss på denne måten åpnet opp for mange fantstiske naturopplevelser jeg/vi ellers aldri vill fått. Siden vi reiste 2 ganger pr. døgn - til på ettermiddagen og fra på natta - fikk vi med oss både solnedganger og soloppganger. Vi reiste mellom fjellene på Senja, langs fjordene i Lyngen, med ferge til Vannøya, Reinøya og Rebbenesøya. Gjennom en skog med høstfarga ned mot de store slettene før Brendsholmen fulle av hvit myrull, i midnattsol gjennom Grøtfjorden på Kvaløya, langs isskulptura i berget på vinteren eller langs ei irrgrønn eng full av gule smørblomster på forsommeren. Å alt dette så vi i alle typer vær og lys. Vi var heldige!
Den største utfordringen med å reise rundt og spille i mange typer lokaler var at akustikken var så forskjellig. I dag er det mulig å la miksebordet huske alle innstillinger for hvert sted man spiller. Det kunne man ikke på 80 tallet. Vi måtte skru oss på plass for hver gang.(16 kanaler x 6 valg = 72 innstillinger) Vi fikk en hel del erfaring med dette etterhvert som vi reiste rundt, men det var umulig å huske så mange innstillinger uten å kunne ta bilde av mikseren. Å vi hadde jo ingen mobil vi kunne lagre det på heller. Til sist kjøpte Per Walter et proffsystem som kunne sende ut pink noise i festlokalet. I en pink noise lyd er alle frekvensene i lyden(bass, diskant, mellomtone) på et tilnærmet likt nivå. Ved å plassere en mikrofon i den delen av rommet hvor publikum skulle lytte til musikken, kunne vi sende lyden tilbake til enheten. Lyden ble så analysert av enheten og vi kunne se at de 32 motoriserte bandene på equelizeren begynte å bevege seg. Med dette kunne vi gjøre en mye bedre grunninnstilling av lyden siden denne enheten stod på sluttleddet etter våre innstillinger. Det førte til at alle rommene ble mer like for oss. Men selv med slikt utstyr visste vi aldri hvor mye mennesker som kom. Mengden mennesker påvirket lyden mye. Akustikken i rommet endret seg vesentlig om det var 50 eller 250 mennesker til stede. Etter en tid gikk vi derfor tilbake til å justere hele lydbildet forran hver spillejobb. Vi brukte derfor mye tid på å tilpasse lyden til rommet forran hvert show.
Vi skulle mer enn gjerne hatt egene "rodies" som gjorde alt klart for oss slik de større bandene hadde. Men så stor ble man ikke av å spille dansemusik på bygdefest på 80 tallet. Vi måtte ivareta hele infrastukturen selv. Richard var innselgeren som hele tiden snakket med arrangørene og skaffet oss jobber. Per Walter og Trond passet på at bussen fungerte til enhver tid og var bandets 1. og 2. sjåfør. Men alle måtte vi ta vår del av jobben med å få nye låter på plass, reparere ødelagte ledninger og utstyr, møte på fellesøvinger og øve hver for oss. I de 4 årene vi spillte avlyste vi aldri en spillejobb og kom heller aldri for sent selv om vær og føreforhold til tider gjorde det vanskelig.
Husker spesielt godt en vakker vårdag i slutten av april 1983 da vi skulle på spilling til Gamnes på Ringvassøya. Vi haddde øvet i som lå vis a vis Tromsø Kulturhus noen dager før, og møttes derfor ved "katolikkerkirka" i Grønnegata som vi kalte den. Alt lå til rette for ei flott spilling da vi startet over øya. Men så begynte det å sny. Sånn som det bare kain sny i slutten av april. Snylørve store som A4 ark klistra sæ tel frontruta å det begynte å blåse å bli ganske så utrivelig utover Kvaløya. Da vi kom tel Futrikelv måtte vi vente på ferga over til Ringvassøya(Kvalsundtunnelen kom ikke før i 1988). Å det snødde og snødde helt vanvittig. Vi måtte legge kjettinger på bussen siden veien blei veldig glatt. Vi hadde enda et godt stykke igjen å kjøre og i dette været ville det ta tid. Sent på ettermiddagen kom vi endelig frem til Gamnes. Da hadde det snødd så mye at veiene var gått fra tørr vei til mer enn en halv meter snø i løpet av en ettermiddag. Det gamle festhuset på Gamnes var en gammel skole som lå oppe på en høyde med en bratt bakke opp. Vi så på hverandere og lurte på hvordan i all verden vi skulle få ett tonn med musikkutstyr opp dit. Trond prøvde å rygge litt med bussen men det var alt for bratt til å komme noe videre opp i bakken. Men da kom bygdefolket til for å hjelpe oss. For fest det skulle dem "fan mæ ha". Plutselig dukket det opp flere snøskutere med hengere som vi kunne putte utstyret i. Det ble kjørt helt opp og folk hjalp oss å bære inn. Men det var vanvittig glatt og ei jenta som hadde fulgt med oss i bussen ramla og brakk armen. Men ho blei med på festen likevel.
Det fortsatte å snø og vi forventet ikke mye folk den kvelden. Men vi satte opp utstyret, gjorde lydprøve og tok en kopp kaffe mens vi ventet på publikum. Dette var siste gangen vi spilte på dette stedet. Noen år senere ble det bygget et nytt stort bygdehus nede ved hovedveien. Å det var sikkert like bra siden det gamle huset var i veldig dårlig forfatning. Etterhver begynte det å komme folk. Å til sist var det så mye folk at hele huset var stapp fullt. Vi blei skikkelig redd da vi så hele dansegulvet begynte å svaie når vi spilte rock og Bjørns Roland VK1 orgel og Leslie var i ferd med å ramle gjennom det slitte scenegulvet. Det gikk bra, men dette var en av de villeste og morsomste festene jeg har vært med på.
Richard og jeg, som jobbet med salg og markedsføring, fant ut at vi måtte skaffe oss skikkelig plakatmateriell. Maratone kunne ikke lenger assosieres med stygg handskrift tusjet på en gul plakat på samvirkelaget. Vi måtte skaffe oss sponsorer som kunne bidra til at vi fikk på plass en skikkelig bandplakat. Men det var dyrt på den tiden. Vi måtte engasjere en flink fotograf til jobben og firefargertrykk på 80 x 100 plakater var ikke billig. Vi kontaktet våre nærmeste. Jeg kontaktet min sjef i banken og Richard sin sjef på Tonofoto. Tilsammen klarte vi å skrape sammen rundt 5000 kroner. Da var vi godt i gang. Så tok jeg kontakt med fotograf Eivind Lehren. Han hadde banken benyttet i mange brosjyre- og plakatproduksjoner tidligere. Eivind var en kul type som spradet rundt i en ekte bjørneskinspels på vinteren. Han hadde den erfaringen som trengtes til å komponere en iøynefallende plakat. Trykkingen skulle vi få gjort på Lundblad Trykkeri nede på Skansen. Fiskernes Bank benyttet dem til alt av trykksaker og jeg kjente derfor sjefen Kent Lundblad fra tidligere. Jeg måtte tegne opp logoen til Maratone på nytt siden ingen hadde den originale fra før. Det ble gjort på millimeterpapir i stort format som så ble nedskalert optisk til riktig størrelse på trykkeriet. Bildet av oss ble tatt på Rogers og Eiliv benyttet et helt nytt og moderne prismeobjektiv som fikk Maratone til å se ut som et enda større orkester på avstand.
Husker ikke antall plakater som ble trykket men vi hadde så mange at det holdt den tiden vi reiste rundt. Det var alltid morsomt å se hvordan vi bekledde alt fra lyktestolper til buikkvinduer og kioskvegger når vi ankom. Maratone hadde fått ett mer profft uttrykk og vi fikk etter hvert flere og flere jobber på uteplasser, hoteller og restauranter.
Men de turene jeg kanskje husker best er de som gikk opp til Birtavarre i Kåfjordbotn flere år på rad 2. juledag. 2. juledagspilling var alltid spesiell siden alt av folk som tilhørte bygda var hjemme på juleferie og skulle ut og treffe gamle kjente. Alle var i høytidsstemning, litt mere pyntet enn normalt og ofte litt mere beruset en normalt. Men stemninga var alltid høy og folk svingte seg til langt på natt. Da var det gøy å spille i band. Husker at de var så glade for at vi ville komme helt fra Tromsø på 2. juledag at det ble sendt ut masse god julemat til oss mens vi holdt på å rigge utstyret. Mange serveringsfat med det beste av julemat samt tørket reinkjøtt dukket plutselig opp på bordet fremfor oss. Da føler man seg velkommen som kulturarbeider!
Jeg husker også turene tilbake fra Birtavarre sent på natta i sprengkulde og en magisk stjerneklar julehimmel over oss. Husker at jeg gikk ut for å slå lens og fikk se en himmel jeg aldri hadde sett før. Det var absolutt mørkt rundt oss i mils avstand og ingen lys som forstyrret. Jeg så alle stjernene og hele melkeveien med nordlys som flammet innimellom som i et eventyr. Det var bare helt fantastisk. Og derfor ble forsiden på CD-coveret slik det ble ... Men noen år var problematiske! Varmeapparatet i bussen sluttet å fungere og vinduene var i ferd med å fyse igjen på innsiden. Jeg hadde lagt meg i midtgangen fordi jeg var syk og jakken frøs fast i gulvet. En av oss måtte derfor sitte ved sjåføren og vaske frontruta med sprit for å klare å se veien. Turen tilbake tok 3 - 4 timer alt etter kjøreforholdene. Men det var gøy!!!
I løpet av ca. fire år spilte vi i mange merkelige situasjoner. Husker en gang vi fikk lov å teste bussen på flystripa på Tromsø Lufthavn. Vi kjørte inn på enden av rullebanen og fikk presset den gamle dama opp i litt over nitti før vi tok av og svingte til venstre. Der var det nemlig en stor flyhangar fylt med feststemte mennesker som vi skulle spille for. Det var laget en stor scene av paller i bakkant og hele hangaren var fylt opp med bord og stoler. En morsom fest hvor vi måtte taxe etter beskjed fra flytårnet tilbake til utkjørselen. En annen merkelig fest var på offisersmessa på Bardufoss miltærleir. Der skulle vi overvåke et merksnodig rituale hvor befal ble slått til riddere med sverd. En veldig høytidlig og kultlignende seanse som normalt ingen vanlige folk får overvære. Da vi kom fikk vi beskjed om at - "Nei, dere kan ikke sette opp utstyret her. For her skal vi spise og ha 2 langbord. Og vi ønsker taffelmusikk under middagen" Hææ ..! Det hadde ingen fått beskjed om. Taffelmusikk!!? Vi spilte jo ikke taffelmusikk. Og rock kan vel ikke benyttes som taffel. I tillegg fikk vi beskjed om å sette utstyret opp under taket på en liten messanin. Vi snakker om ca 6 -7 kvm. What the fuck! Vi tok opp et minimum av instrumenter og måtte i løpet av en halvtime bestemme hvilke låter som kunne omgjøres til taffel. En rimelig umulig oppgave. Men vi klarte det på et vis ...
Da middagen og den sære ridderseansen var over kunne vi sette opp utstyret nede i messa og gjøre klart for dans. De fleste av befalet hadde jo befalsfruene med seg. Så var det å bære ned fra messaninen og hente inn resten av utstyret å få det opp i rekordfart. Festen hadde ingen rammer og vi spillte til langt på natt. Da ravet det dritfulle mjorer og sersjanter om en annen og sjekket hverandres offisersfruer. Vi måtte bli der om natta.
Ikke siden militæret hadde jeg våknet i en militærleir og var glad for at det bare var for én natt. Vi ble invitert til å spise frokost sammen med soldatene. Og siden det var søndag var det litt ekstra godt på bordene. Det var da Richard oppdaget noe han ikke trodde var sant. "Bjørnar, Bjørnar .." Han sleit mæ i jakka. "Du må komme å se!" Han dro mæ over gulvet å bort til frokost buffeten. "SE!" "Se ka?" "Dem har en brødrister med plass tel 8 brødskive samtidig!" Richard har alltid hatt en fetisj når det gjelder brødristere og dette var nesten like stort som månelandinga for han. Vi spiste, kjørte hjem og var enige om at dette hadde vært en særdeles merkelig spilling.
Geir Pedersen(Vildgren) som hadde spillt med meg og Trond i Karuss startet bandet Harvest etter at han kom tilbake fra militærtjenesten. Han begynte også å jobbe sammen med Richard på Tonofoto. På et tidspunkt ble det en del uenighet innad i Harvest og Geir sluttet. Og høsten 1984 skjedde det noe. Jeg våknet midt på natta av store smerter i magen. Det var så galt at jeg måtte komme meg på legevakta. Ellen kjørte meg dit og jeg ble straks lagt på båre og klargjort for røntgen. Dette var ikke vanlige magesmerter. Etter røntgen ble jeg trillet inn på sykehuset og fikk innsatt veneflon og drypp. Da legen kom kunne han fortelle at jeg hadde en alvorlig bukhinnebetennelse og at jeg skulle få morfin mot smertene og antibiotika. Jeg måtte bli på sykehuset for observasjon og fikk ikke forlate senga. Fan! Jeg skal jo på spilling om 3 dager. Jeg fikk gitt beskjed til Richard om situasjonen og at jeg kanskje ikke kunne komme på spillingen på Pasific. Da skjedde ting fort. Richard spurte Geir om han kunne steppe inn for meg på kort varsel. Noe han sa ja til og Maratone måtte da øve intenst i 2 kvelder for å få reportoaret på plass. Da jeg våknet dagen etter følte jeg meg litt bedre, men jeg var ikke frisk. Å da jeg kikket ned på venstrehanda med veneflonet fikk jeg sjokk. Den så ut som en gummihanske som var blåst opp med luft. What!? Jeg ringte på sykepleieren og hun tok starks ut kanylen og beklaget at hun som hadde satt det hadde bommet på blodåra og latt vesken gå ut i vevet i handa. No va det umulig å kunne spille gitar på mange dager. Jeg ba om å bli utskrevet 2. dagen selv om legen frarådet det. Jeg måtte skrive meg ut på eget ansvar og fikk 2 ekstra sterke antibiotika tabbiser med meg.
Det var rart å se Maratone spille fra salen. Handa var enda ikke gått helt tilbake og føltes stiv når jeg bøyde fingrene. Kor bra at Geir kunne steppe inn for meg. Jeg ble veldig positivt overrasket både over Geir som voklist og av å høre hvordan Martone låt fra denne siden. De klarte jobben med glans og jeg følte meg litt overflødig der jeg satt.
Etter denne seansen ble Geir med som en del av Maratone og han jobbet både som vokalist, korist og spilte en del keyboard. Han brakte også en del fine nye låter inn i repertoaret som han hadde spilt i Harvest. Det er han som synger Parisienne walkways ... Men så forlot han oss våren 1995 fordi han skulle begynne på Norsk Lydskole i Oslo.
Vi hadde også 2 andre vikarer i løpet av 1985. Rolf hadde blitt pappa og da den lille dattera Cecilie fikk kolikk kunne han ikke stikke av på spilling lenger. Han måtte ta sin del av jobben og vi stod plutselig uten trommis. Vi hadde 2 vikarer - en som het Stefan som spilte sammen med oss på Amadus og så var det multimusiker Sava Balic som var kjent for sine trommeferdigheter. Han spillte flere spillinger på Ramfjord hotell og veikro.
En annen ting som også må tas med er at vi i en kort periode også hadde med oss ei dame med navn Mette Nordeng. Hun var søster til Tone som Geir var sammen med og var en meget dyktig vokalist. Hun var med på en del spillinger i 1995 og gjorde også en del opptak sammen med Richard og Geir i studio under navnet Vienna.
Til sist vil jeg bare takke alle karene for en fantastisk hyggelig tid og oppfordre alle andre som har lyst til å spille i/starte band om å gjøre det. Det å spille sammen med andre, og ha felles oppgaver hvor hver og en er som et lite tannhjul i et større maskineri, er veldig lærerikt. Intet samarbeid er så avhengig av dedikert teamwork som når både innlevelse, korrekthet og nøyaktighet må stemme 100% for at resultatet skal bli bra... Når bandet blir til en enhet som tenker, fremfører og opptrer likt gir det en egen følelse av fellesskap. Det er noe flere burde prøve ...
