ÅRENE 1987 - 1995
Og hvordan oppstod After Eight Band? Nyttårsaften 85/86 var siste spilling med Maratone. Bandet bestod da av Rolf, Bjørn, Trond, Richard og Bjørnar. Vi spilte da i grendehuset på Svartnes i Baldsfjord. En periode på mer en 4 år var over. Vi delte/solgte utstyret og solgte bussen vår videre til noen andre musikere i Ramfjord.
Og hva gjorde vi så? Jeg gjorde ikke så mye annet enn å nyte det å ha fri hver helg og slippe alt maset med å reise rundt. For selv om det var morsomt og spennede å møte nye mennesker og steder hele tiden, var det ikke så bra for familieliv og jobb. Når man spiller fredag og lørdag og i tillegg skulle kjøre mange timer til og fra da ... Ja, da våkner man ikke skikkelig før en gang utpå tirsdag ettermiddag.
Men jeg hadde lært mye om samarbeid i denne perioden. Å det skulle jeg ta med meg videre i livet. Som en positiv erfaring jeg vanskelig kunne lært bedre på en annen måte. Vi fungerte KUN som en enhet, og om noen ble syk eller fikk problemer, måtte vi sammen finne ut av det. Vi kunne jo ikke la være å møte opp i et bryllup eller en annen nøye planlagt begivenhet. Vi stod derfor på scenen også med høy feber eller brukne ribbein om vi måtte. Å vi tok vare på hverandre. Vi møtte alltid opp til avtalt tid.
Etter et samlivsbrudd og mange kvelder på byen møtte jeg Mona. Hun skulle bli den viktigste personen i mitt liv. Både fordi hum var vakker og snill, men også fordi hun forstod at jobb også kan bety at man må gjøre ting på ugunstige tidspunkt. Og hun forstod at begge parter i et samliv må få til lov å holde på med det de liker best. Ellers vil ingen bli fornøyde.
En gang i løpet av høsten 1987 begynte derfor "sirkushesten" å gå urolig rundt i manesjen. Det hadde jo vært gøy å komme igang med spilling igjen. Hvilke musikere var ledig på torget? Både Trond og Richard hadde hatt endel spillejobber med forskjellige band. Men ingen var fornøyde med situasjonen. Det var derfor ikke vanskelig å få dem med på planen om å starte et nytt band.
Men allerede på dette tidspunktet i 1987 hadde situasjonen med live musikk begynt å endre seg. Den digitale synthesizeren var kommet for fullt og det åpnet opp for helt nye muligheter. Det gjorde det mulig å forprogrammere musikk og samtidig redusere behovet for store og mer kostbare band. Trommer og bass kunne legges på boks og spilles av via et keyboard med intern lydbank.
Det dukket opp mange band fra Bulgaria med dyktige musikere som kunne fremstå som fullstendige orkester bare med 2 personer. Og til en brøkdel av prisen fra tidligere. Dette fristet restauranter og pub´eiere til å gå bort fra de lokale mer kostbare bandene. Markedet skrumpet inn og vi måtte tenke nytt og være villig til å fornye oss og måten vi jobbet på. Ellers ville vi ikke få så mange spillejobber lenger.
Dette betydde imidlertid at noen måtte ta jobben med å lære seg teknologien. Og siden jeg hadde fått muligheten til å lære litt om data i banken der jeg jobbet, var valget enkelt. Det ble min oppgave å finne en løsning på teknikken.
Vi tok et møte og ble enige om å lage et trio-band som bestod av bass, el-gitar og akustisk gitar, litt keyboard samt flerstemt sang og trommemaskin. I den første tiden fra høsten 1987 og et stykke inn i 1989 benyttet vi for det meste trommemaskin. Men vi var enige om at vi ikke skulle bruke ferdige trommemønster forprogrammert i maskinen. Det ville gjøre at musikken opplevdes mekanisk og udynamisk. Vår målsetning var å programmere trommene selv slik at de passet musikken best mulig. Og ved å være tre på scenen ble vi fremdeles oppfattet som et band selv om trommene lå på boks.
Dette var ny teknologi for oss og en helt annen måte å tenke på. Tidligere kunne vi bare vente på ei opptakt fra Rolf og så var vi i gang. Med en fysisk trommeslager til stede kunne vi bestemme forløpet på musikken mens vi spilte. Om vi ville ta et ekstra refreng eller legge på en litt lengre gitarsolo var ikke det et problem. Med forprogrammerte trommer måtte vi følge det som var planlagt 100%. Å ingen kunne hjelpe oss ut av det om vi glemte en overgang eller et refreng. Alt måtte stemme …
I starten føltes dette litt som ei tvangstrøye, men etter hvert oppdaget vi også mange fordeler med teknologien. Vi ble mer samkjørte siden låtene var planlagt mer nøye og tempoet(som styrtes av en chip i trommemaskinen)hele tiden var 100% stabilt. Vi ble til en bedre utgave av oss selv siden vi var tvunget til mer nøyaktighet og låtene hørtes like ut fra gang til gang. Og siden trommene er navet som alt sirkler rundt er det også det enkleste å erstatte i et band. Men uten mulighet til tempojustering under veis kan det også virke litt mekanisk. La oss se litt nærmere på hvordan trommemaskinen fungerte ...
Richard valget etter anbefaling fra Benum as en trommemaskin fra Roland. Nemlig den legendariske TR-707. Dette var en avansert og veldig konfigurerbar trommemaskin som kunne tilpasses vårt bruk veldig bra. I dag selges denne som plugin softsynth for bruk i moderne musikkproduksjon. TR-707 hadde et veldig bra display som ga full oversikt over det man programmerte.
Enhver takt eller rytme er i grunnen bare en matematisk formel som beskriver påslag, antall slag og hastighet. I 3/4 valsetakt deler man takta inn i tre slag hvor det første påslaget er litt kraftigere enn de to påfølgende. På trommemaskinen velger man så 3/4 takt, hastighet og hvor mange ganger takta skal gjentas før man skal legge inn en break eller en overgang. Å en break kunne enten hentes fra trommemaskinens ferdige breaks eller produseres av oss.
Dette syntes som en god løsning, men vi oppdaget fort at det tok mye tid å skulle forprogrammere alle låtene våre med helt nøyaktig antall takter fra start til slutt. Det enkleste var å starte en valse- eller 4/4 takt å bare la den gå til man kunne stoppe den med fotpedalen. Men det ville vi bort fra. Å derfor la vi ned mye arbeid i å forprogrammere alle trommene slik at de stemte med drivet i låten.
TR-707 var også et veldig bra produkt fordi vi kunne justere utgangsnivået på hver tromme i tillegg til hovedvolumet på enheten. Og fordi hver tromme i tillegg hadde sin egen phono-output som kunne kobles til mixebordet, hadde vi også muligheten til å justere EQ og klang på hver tromme/perkusjon individuelt på mixebordet. Fantastisk!!
Men det varte ikke lenge før vi fant ut at vi savnet litt mere bakgrunn i det vi gjorde. Bjørn - vår eminente keyboardist i Maratone - hadde hatt denne oppgaven tidligere med sitt piano-, orgel- og keyboardspill. Dette ble litt mer vanskelig nå siden Richard måtte slutte å spille gitar for å kunne spille keyboard bak. Hvordan kunne vi løse det? Richard, som var vår lead-gitarist, spilte keyboard på noen låter, men da måtte vi akseptere å miste noe for å få noe annet. Hmmmm ...
En dag før påske i 1989 jeg kom innom Tonofoto for å snakke med Richard, hadde butikken fått inn en helt ny boks som ble kalt en sequenzer. Hva det var for noe ante jeg ikke, men Richard hadde fått vite at denne lille vidundermaskinen kunne brukes til å legge inn digital musikk. Det var en Korg og jeg kunne få låne den i påsken for å finne ut av hvordan den kunne benyttes.
Jeg benyttet store deler av påsken på hytta til å utforske denne mystiske boksen. Å da påsken var over forstod jeg at vi kunne åpne for helt nye musikalske muligheter om vi tok denne nye teknologien i bruk.
Etter en kort prat med Richard og Trond bestemte vi oss for å ta i bruk det nye verktøyet på scenen. Men det var bare ett problem. Vi måtte kunne forprogrammere enheten slik at den kunne gi oss sammenhengende spilletid på rundt 45 minutter. Å det kunne ikke Korg maskinen. Vi vendte oss derfor mot Roland som hadde laget et nytt fantatisk produkt. Roland MC-500, omtalt som 80 tallets Magic Micro Composer, ble det 4. medlemmet av After Eight Band i 1989.
For deg som ikke vet hva MIDI er og hvordan dette fungerer skal jeg prøve å forklare det på en enkel måte. MIDI står for Musical Instrument Digital Interface. Oversatt til forståelig norsk betyr det at man nå kan styre et keyboard en trommemaskin eller en effektbox(klang, ekko osv.) fra 1 felles enhet klat en sequenser.
Men en sequenser kunne gjøre mer enn å styre. Den kunne også gjøre digitale opptak av det som ble spilt på et keyboard med innebygget MID! utgang. Å deretter kunne den spille det av eller lagre dette på kassett. Fantastisk!
Å etterhvert som det kom keyboards med nye og forbedrede lyder kunne vi ta i bruk både piano, orgel, strykere og blåseinstrumenter i bandet. Da var vi plutselig et band med en mye større bredde med hensyn til hva vi kunne spille av populær musikk. Å det likte publikum. Vi kunne fremdeles gi publikum en ekte bandopplevelse selv om vi hadde tatt i bruk data.
Foran hver spillejobb gjorde vi ferdig 4 floppydisker med musikk. Disse ble endret etterhvert som vi la til nye låter. Hver disk på 720kb kunne inneholde mer enn 45 minutter med ferdig innspilte trommer, ekstra instrumenter og styring av effekter.
Men for å få dette til måtte det brukes mye tid på programmering av trommer og andre instrumenter. Richard hadde allerede laget mange av låtene ferdig for trommemaskin(TR707) og dette ble nå overført til sequenseren(Roland MC500). Deretter startet en periode med mye utforsking på hvordan vi kunne arrangere låtene best mulig ... Å siden Richard var den eneste av oss som spilte keyboard ble han den som la til intrumenter som piano, orgel og synth-pads. Jeg måtte så sørge for at alt fungerte i sequenseren når dette skulle spilles av og Trond passet på at dette funket mot bass og flerstemt sang.
Vi hadde nå kjøpt inn flere digitale instrumenter som kunne styres av MIDI og sequenseren. Vi benyttet oss av Rolands D50, Rhodes 660, Roland D110, Alesis MIDIVerb og Lexicon LXP1 klangmaskiner. I tillegg kunne vi styre gitareffekt prosessorer som Roland GP-8 og SuperChorus CE-300 fra Boss m.m. Det vanskeligste var imidlertid det at MC-500 kun hadde et lite LED-dsplay på ca. 2 x 10 cm for visuellt innblikk. Det gjorde det ekstremt tidkrevende å skulle gjøre programendringer på helt nøyaktige tidspunkt i låten. Man måtte da finne nøyaktig takt i låten - velge og legge inn mange tallkomandoer i displayet - for så å spille av for å se om det funket. Men etter hvert ble vi varme i trøya og det gikk mye fortere.
Til nå har dette handlet mye om MIDI og data. Har brukt tid på det siden dette etter hvert ble symptomatisk for mye av musikken på slutten av 1980 tallet. Noe vi i After Eight band innså tidlig og forstod ville prege det nye live musikkbildet. Den viktigste delen av jobben var selvfølgelig det musikalske og de jobbene som After Eight gjorde som live band både på bygda, i regionen og i Tromsø. Vårt 4. bandmedlem - sequenseren - var kun en som skulle berike musikken vår når andre instrumenter manglet. Vi var fremdeles et analogt band med masse flerstemt sang, bassgitar, akustisk gitar og el-gitar som hovedingredienser.
After Eight Band (på samme måte som Maratone) spillte kun i Troms fylke. Vi spilte ofte på de samme stedene med bare ukers mellomrom. På den måten blei vi godt kjent med pubikum. Her er noen avisannonser fra denne tida.
I 1993 satte vi inn en annonse i avisa og søkte etter en damestemme som kunne tilføre bandet noe nytt. Vi fikk mange svar, men endte til slutt opp med ei artig og utadvendt jenta fra Sjøvegan. Gunn Møller hadde glimtet i øyet og massevis av publikumsapell. I tillegg hadde hun en flott vokal som passet inn i mange sjangere. Gunn ble sammen med oss helt til vår siste spilling 2. juledag 1995 på Vannøya.
Vinteren 1994 valgte Trond å forlate bandet og vi fikk da et midlertidig problem med at også bassgitaren måtte legges til MIDI. Vi hadde allerede en D-110 som utelukkende var benyttet til trommer. D-110 hadde hele 8 separate mono utganger sik at hver tromme kunne få sin utgang og derved kunne mikses særskilt. Fordi alle utgangene var i bruk valgte vi å kjøpe enda en D-110 hvor vi kunne legge bassgitaren. Men hverken jeg eller Richard hadde spilt bassgitar og det førte til mye ekstra jobb for å få dette på plass. Vi fikk aldri det samme drivet tilbake etter at Trond sluttet. Men vi spilte i nermere ett år som trio sammen med Gunn. (Gunn Jorunn Mikalsen Møller døde den 18. februar 2024 kun 57 år gammel)
Etter 1995 har jeg ikke spilt i band pga. et problem med hørselen som hadde utviklet seg over tid. En ørelege ved UNN hadde allerede flere år før jeg sluttet skadet det indre øret mitt da jeg skulle skifte ut et dren i trommehinna. Dette ble derfor slutten på min tid på scenen. Men gleden med musikken har jeg tatt med meg inn i mitt lille hjemmestudio hvor jeg kan jobbe videre når jeg har lyst! :)
Og hvordan oppstod After Eight Band? Nyttårsaften 85/86 var siste spilling med Maratone. Bandet bestod da av Rolf, Bjørn, Trond, Richard og Bjørnar. Vi spilte da i grendehuset på Svartnes i Baldsfjord. En periode på mer en 4 år var over. Vi delte/solgte utstyret og solgte bussen vår videre til noen andre musikere i Ramfjord.
Og hva gjorde vi så? Jeg gjorde ikke så mye annet enn å nyte det å ha fri hver helg og slippe alt maset med å reise rundt. For selv om det var morsomt og spennede å møte nye mennesker og steder hele tiden, var det ikke så bra for familieliv og jobb. Når man spiller fredag og lørdag og i tillegg skulle kjøre mange timer til og fra da ... Ja, da våkner man ikke skikkelig før en gang utpå tirsdag ettermiddag.
Men jeg hadde lært mye om samarbeid i denne perioden. Å det skulle jeg ta med meg videre i livet. Som en positiv erfaring jeg vanskelig kunne lært bedre på en annen måte. Vi fungerte KUN som en enhet, og om noen ble syk eller fikk problemer, måtte vi sammen finne ut av det. Vi kunne jo ikke la være å møte opp i et bryllup eller en annen nøye planlagt begivenhet. Vi stod derfor på scenen også med høy feber eller brukne ribbein om vi måtte. Å vi tok vare på hverandre. Vi møtte alltid opp til avtalt tid.
Etter et samlivsbrudd og mange kvelder på byen møtte jeg Mona. Hun skulle bli den viktigste personen i mitt liv. Både fordi hum var vakker og snill, men også fordi hun forstod at jobb også kan bety at man må gjøre ting på ugunstige tidspunkt. Og hun forstod at begge parter i et samliv må få til lov å holde på med det de liker best. Ellers vil ingen bli fornøyde.
En gang i løpet av høsten 1987 begynte derfor "sirkushesten" å gå urolig rundt i manesjen. Det hadde jo vært gøy å komme igang med spilling igjen. Hvilke musikere var ledig på torget? Både Trond og Richard hadde hatt endel spillejobber med forskjellige band. Men ingen var fornøyde med situasjonen. Det var derfor ikke vanskelig å få dem med på planen om å starte et nytt band.
Men allerede på dette tidspunktet i 1987 hadde situasjonen med live musikk begynt å endre seg. Den digitale synthesizeren var kommet for fullt og det åpnet opp for helt nye muligheter. Det gjorde det mulig å forprogrammere musikk og samtidig redusere behovet for store og mer kostbare band. Trommer og bass kunne legges på boks og spilles av via et keyboard med intern lydbank.
Det dukket opp mange band fra Bulgaria med dyktige musikere som kunne fremstå som fullstendige orkester bare med 2 personer. Og til en brøkdel av prisen fra tidligere. Dette fristet restauranter og pub´eiere til å gå bort fra de lokale mer kostbare bandene. Markedet skrumpet inn og vi måtte tenke nytt og være villig til å fornye oss og måten vi jobbet på. Ellers ville vi ikke få så mange spillejobber lenger.
Dette betydde imidlertid at noen måtte ta jobben med å lære seg teknologien. Og siden jeg hadde fått muligheten til å lære litt om data i banken der jeg jobbet, var valget enkelt. Det ble min oppgave å finne en løsning på teknikken.
Vi tok et møte og ble enige om å lage et trio-band som bestod av bass, el-gitar og akustisk gitar, litt keyboard samt flerstemt sang og trommemaskin. I den første tiden fra høsten 1987 og et stykke inn i 1989 benyttet vi for det meste trommemaskin. Men vi var enige om at vi ikke skulle bruke ferdige trommemønster forprogrammert i maskinen. Det ville gjøre at musikken opplevdes mekanisk og udynamisk. Vår målsetning var å programmere trommene selv slik at de passet musikken best mulig. Og ved å være tre på scenen ble vi fremdeles oppfattet som et band selv om trommene lå på boks.
Dette var ny teknologi for oss og en helt annen måte å tenke på. Tidligere kunne vi bare vente på ei opptakt fra Rolf og så var vi i gang. Med en fysisk trommeslager til stede kunne vi bestemme forløpet på musikken mens vi spilte. Om vi ville ta et ekstra refreng eller legge på en litt lengre gitarsolo var ikke det et problem. Med forprogrammerte trommer måtte vi følge det som var planlagt 100%. Å ingen kunne hjelpe oss ut av det om vi glemte en overgang eller et refreng. Alt måtte stemme …
I starten føltes dette litt som ei tvangstrøye, men etter hvert oppdaget vi også mange fordeler med teknologien. Vi ble mer samkjørte siden låtene var planlagt mer nøye og tempoet(som styrtes av en chip i trommemaskinen)hele tiden var 100% stabilt. Vi ble til en bedre utgave av oss selv siden vi var tvunget til mer nøyaktighet og låtene hørtes like ut fra gang til gang. Og siden trommene er navet som alt sirkler rundt er det også det enkleste å erstatte i et band. Men uten mulighet til tempojustering under veis kan det også virke litt mekanisk. La oss se litt nærmere på hvordan trommemaskinen fungerte ...
Richard valget etter anbefaling fra Benum as en trommemaskin fra Roland. Nemlig den legendariske TR-707. Dette var en avansert og veldig konfigurerbar trommemaskin som kunne tilpasses vårt bruk veldig bra. I dag selges denne som plugin softsynth for bruk i moderne musikkproduksjon. TR-707 hadde et veldig bra display som ga full oversikt over det man programmerte.
Enhver takt eller rytme er i grunnen bare en matematisk formel som beskriver påslag, antall slag og hastighet. I 3/4 valsetakt deler man takta inn i tre slag hvor det første påslaget er litt kraftigere enn de to påfølgende. På trommemaskinen velger man så 3/4 takt, hastighet og hvor mange ganger takta skal gjentas før man skal legge inn en break eller en overgang. Å en break kunne enten hentes fra trommemaskinens ferdige breaks eller produseres av oss.
Dette syntes som en god løsning, men vi oppdaget fort at det tok mye tid å skulle forprogrammere alle låtene våre med helt nøyaktig antall takter fra start til slutt. Det enkleste var å starte en valse- eller 4/4 takt å bare la den gå til man kunne stoppe den med fotpedalen. Men det ville vi bort fra. Å derfor la vi ned mye arbeid i å forprogrammere alle trommene slik at de stemte med drivet i låten.
TR-707 var også et veldig bra produkt fordi vi kunne justere utgangsnivået på hver tromme i tillegg til hovedvolumet på enheten. Og fordi hver tromme i tillegg hadde sin egen phono-output som kunne kobles til mixebordet, hadde vi også muligheten til å justere EQ og klang på hver tromme/perkusjon individuelt på mixebordet. Fantastisk!!
Men det varte ikke lenge før vi fant ut at vi savnet litt mere bakgrunn i det vi gjorde. Bjørn - vår eminente keyboardist i Maratone - hadde hatt denne oppgaven tidligere med sitt piano-, orgel- og keyboardspill. Dette ble litt mer vanskelig nå siden Richard måtte slutte å spille gitar for å kunne spille keyboard bak. Hvordan kunne vi løse det? Richard, som var vår lead-gitarist, spilte keyboard på noen låter, men da måtte vi akseptere å miste noe for å få noe annet. Hmmmm ...
En dag før påske i 1989 jeg kom innom Tonofoto for å snakke med Richard, hadde butikken fått inn en helt ny boks som ble kalt en sequenzer. Hva det var for noe ante jeg ikke, men Richard hadde fått vite at denne lille vidundermaskinen kunne brukes til å legge inn digital musikk. Det var en Korg og jeg kunne få låne den i påsken for å finne ut av hvordan den kunne benyttes.
Jeg benyttet store deler av påsken på hytta til å utforske denne mystiske boksen. Å da påsken var over forstod jeg at vi kunne åpne for helt nye musikalske muligheter om vi tok denne nye teknologien i bruk.
Etter en kort prat med Richard og Trond bestemte vi oss for å ta i bruk det nye verktøyet på scenen. Men det var bare ett problem. Vi måtte kunne forprogrammere enheten slik at den kunne gi oss sammenhengende spilletid på rundt 45 minutter. Å det kunne ikke Korg maskinen. Vi vendte oss derfor mot Roland som hadde laget et nytt fantatisk produkt. Roland MC-500, omtalt som 80 tallets Magic Micro Composer, ble det 4. medlemmet av After Eight Band i 1989.
For deg som ikke vet hva MIDI er og hvordan dette fungerer skal jeg prøve å forklare det på en enkel måte. MIDI står for Musical Instrument Digital Interface. Oversatt til forståelig norsk betyr det at man nå kan styre et keyboard en trommemaskin eller en effektbox(klang, ekko osv.) fra 1 felles enhet klat en sequenser.
Men en sequenser kunne gjøre mer enn å styre. Den kunne også gjøre digitale opptak av det som ble spilt på et keyboard med innebygget MID! utgang. Å deretter kunne den spille det av eller lagre dette på kassett. Fantastisk!
Å etterhvert som det kom keyboards med nye og forbedrede lyder kunne vi ta i bruk både piano, orgel, strykere og blåseinstrumenter i bandet. Da var vi plutselig et band med en mye større bredde med hensyn til hva vi kunne spille av populær musikk. Å det likte publikum. Vi kunne fremdeles gi publikum en ekte bandopplevelse selv om vi hadde tatt i bruk data.
Foran hver spillejobb gjorde vi ferdig 4 floppydisker med musikk. Disse ble endret etterhvert som vi la til nye låter. Hver disk på 720kb kunne inneholde mer enn 45 minutter med ferdig innspilte trommer, ekstra instrumenter og styring av effekter.
Men for å få dette til måtte det brukes mye tid på programmering av trommer og andre instrumenter. Richard hadde allerede laget mange av låtene ferdig for trommemaskin(TR707) og dette ble nå overført til sequenseren(Roland MC500). Deretter startet en periode med mye utforsking på hvordan vi kunne arrangere låtene best mulig ... Å siden Richard var den eneste av oss som spilte keyboard ble han den som la til intrumenter som piano, orgel og synth-pads. Jeg måtte så sørge for at alt fungerte i sequenseren når dette skulle spilles av og Trond passet på at dette funket mot bass og flerstemt sang.
Vi hadde nå kjøpt inn flere digitale instrumenter som kunne styres av MIDI og sequenseren. Vi benyttet oss av Rolands D50, Rhodes 660, Roland D110, Alesis MIDIVerb og Lexicon LXP1 klangmaskiner. I tillegg kunne vi styre gitareffekt prosessorer som Roland GP-8 og SuperChorus CE-300 fra Boss m.m. Det vanskeligste var imidlertid det at MC-500 kun hadde et lite LED-dsplay på ca. 2 x 10 cm for visuellt innblikk. Det gjorde det ekstremt tidkrevende å skulle gjøre programendringer på helt nøyaktige tidspunkt i låten. Man måtte da finne nøyaktig takt i låten - velge og legge inn mange tallkomandoer i displayet - for så å spille av for å se om det funket. Men etter hvert ble vi varme i trøya og det gikk mye fortere.
Til nå har dette handlet mye om MIDI og data. Har brukt tid på det siden dette etter hvert ble symptomatisk for mye av musikken på slutten av 1980 tallet. Noe vi i After Eight band innså tidlig og forstod ville prege det nye live musikkbildet. Den viktigste delen av jobben var selvfølgelig det musikalske og de jobbene som After Eight gjorde som live band både på bygda, i regionen og i Tromsø. Vårt 4. bandmedlem - sequenseren - var kun en som skulle berike musikken vår når andre instrumenter manglet. Vi var fremdeles et analogt band med masse flerstemt sang, bassgitar, akustisk gitar og el-gitar som hovedingredienser.
After Eight Band (på samme måte som Maratone) spillte kun i Troms fylke. Vi spilte ofte på de samme stedene med bare ukers mellomrom. På den måten blei vi godt kjent med pubikum. Her er noen avisannonser fra denne tida.
I 1993 satte vi inn en annonse i avisa og søkte etter en damestemme som kunne tilføre bandet noe nytt. Vi fikk mange svar, men endte til slutt opp med ei artig og utadvendt jenta fra Sjøvegan. Gunn Møller hadde glimtet i øyet og massevis av publikumsapell. I tillegg hadde hun en flott vokal som passet inn i mange sjangere. Gunn ble sammen med oss helt til vår siste spilling 2. juledag 1995 på Vannøya.
Vinteren 1994 valgte Trond å forlate bandet og vi fikk da et midlertidig problem med at også bassgitaren måtte legges til MIDI. Vi hadde allerede en D-110 som utelukkende var benyttet til trommer. D-110 hadde hele 8 separate mono utganger sik at hver tromme kunne få sin utgang og derved kunne mikses særskilt. Fordi alle utgangene var i bruk valgte vi å kjøpe enda en D-110 hvor vi kunne legge bassgitaren. Men hverken jeg eller Richard hadde spilt bassgitar og det førte til mye ekstra jobb for å få dette på plass. Vi fikk aldri det samme drivet tilbake etter at Trond sluttet. Men vi spilte i nermere ett år som trio sammen med Gunn. (Gunn Jorunn Mikalsen Møller døde den 18. februar 2024 kun 57 år gammel)
Etter 1995 har jeg ikke spilt i band pga. et problem med hørselen som hadde utviklet seg over tid. En ørelege ved UNN hadde allerede flere år før jeg sluttet skadet det indre øret mitt da jeg skulle skifte ut et dren i trommehinna. Dette ble derfor slutten på min tid på scenen. Men gleden med musikken har jeg tatt med meg inn i mitt lille hjemmestudio hvor jeg kan jobbe videre når jeg har lyst! :)
